| Abstract: | Bakgrunn Fødselsmetode ved seteleie har lenge vært et omdiskutert tema, i Norge anbefales vaginal fødsel til utvalgte grupper, mens i mange andre land anbefales keisersnitt. I vår oppgave ønsket vi å sammenlikne komplikasjoner hos mor og barn ved vaginal fødsel og keisersnitt. Materiale og metode Vi har tatt for oss norske og internasjonale publiserte studier, sammenholdt med noen utvalgte tall fra Norsk Medisinsk Fødselsregister (MFR). Vi har brukt PubMed, Cochrane og Tidsskriftet for å søke systematisk etter artikler som omfatter forskning på setefødsler, fødselsmetode, komplikasjoner, ytre vendingsforsøk og Apgar score. Resultater og fortolkning Tallmateriale fra MFR omfattet totalt 91674 setefødsler, hvorav det i 81629 tilfeller var registert fødselsmetode, totalt ble 42,3 % født vaginalt og 46,8 % forløst med keisersnitt, hvorav 18,5 % var elektive, 16,3 % akutte og 12 % uspesifiserte keisersnitt. Vi fant en signifikant større blødningstendens hos mor ved vaginal forløsning med tang, sammenliknet med uttrekning uten tang. Vi fant også en litt økt blødningstendens ved keisersnitt sammenliknet med vaginal forløsning med tang. Når det kommer til fødselskomplikasjoner hos barna, viser tallmaterialet en høyere forekomst av alvorlige komplikasjoner, som behov for intensiv behandling og respirasjonsproblemer, hos barna som ble forløst med akutt keisersnitt, men dette kan skyldes at tegn til fødselsasfyksi i fødselsforløpet var indikasjonen for keisersnittet. Forekomsten av mindre alvorlige komplikasjoner, som plexusskade og claviculafraktur var høyest i gruppen vaginalt forløste. Total morbiditet var lik i gruppene forløst med elektivt og akutt keisersnitt, mens vaginal forløsning med tang gav en signifikant høyere morbiditet. I tallmaterialet som omhandler Apgar score er det en betydelig mengde uregistrert informasjon, men av det tallmaterialet som foreligger framkommer det en liten, men signifikant forskjell i Apgar score etter 5 minutter, hvor de barna som fødes vaginalt har bedre score enn de barna som forløses med keisersnitt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3734 |
| Abstract: | Skade av analsfinkter er en velkjent komplikasjon til vaginale fødsler, og en av hovedårsakene til anal inkontinens hos kvinner. 30 – 50% av kvinner som får sfinkterruptur får langvarig sekvele i form av luftlekkasje eller løs avføring på tross av primær reperasjon, og er nok til å gi kvinnen redusert livskvalitet. Målsettingen for denne oppgaven var å finne ut om det har vært en endring i insidens av og risikofaktorer for sfinkterskader ved vaginal forløsning ved UNN fra 2003 til 2008, samt se på effekter av Nasjonal handlingsplan for reduksjon av sfinkterskader fra 2008. I tillegg er det sett på samsvar mellom registreringer og gradering i Partus og DIPS,. Andel sfinkterrupturer har gått signifikant ned fra 3,8% i 2003 til 1,5% i 2008 (p<0,01). Risikofaktorer for sfinkterruptur i denne oppgaven er vist å være førstegangsfødende, høy fødselsvekt og instrumentell forløsning, noe som støttes i internasjonale studier. Det er funnet en del feilregistreringer i Partus samt avvik mellom Partus og operasjonsbeskrivelsene. Det er behov for kvalitetssikring av registreringene i Partus, og mer forskning på området risikofaktorer og forebygging av sfinkterruptur. Det ble gjennomført et intervensjonsprogrammet med fokus på perineumstøtte ved UNN 2003 – 2009. Dette har gitt svært gode resultatet, og bør om mulig gjennomføres også på de andre norske sykehus med fødeavdeling. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3739 |
| Abstract: | Background: Malaria is a parasitic disease which kills somewhere between 0.5 to 3.0 million people each year, 75% of these are children under the age of five. The most affected region is sub-Saharan Africa. Our aim was to study malaria in children admitted at Haydom Lutheran Hospital (HLH), which is remotely situated in the Mbulu district in northern Tanzania. The hospital covers an area with around 440 000 people and malaria is endemic in this area. Material and methods: We conducted a follow up study in a period from 27.06.06 to 17.07.06 where we registered all patients below five years of age who were admitted with fever or other possible symptoms of malaria, and all children treated with quinine. The following data were registered: age, sex, length of admission, blood slide, fever, Hb, treatment and symptoms and outcome. Results/Discussion: 191 patients were included during the 3 week study period. The median age of the patients was 8 months and median admission length was 5 days. 12 of 191 patients died (6% mortality). 72 children received a final clinical diagnosis of malaria, before considering the results of the blood slide. However, only 14 of 72 (19 %) had a positive malaria blood slide. 119 patients received different non-malaria diagnoses, but 7 (6 %) of these also had positive blood slide. There are significantly more positive blood slides in the group with the final clinical diagnosis of malaria compared to the rest of the patients (p <0.001), indicating that clinicians may recognize malaria clinically in 2/3 of all blood slide positive cases. 1/3 of the patients with positive blood slide did not receive a malaria diagnosis, still all of them received antimalaria treatment. In total 21 out of 185 patients had positive blood slide, which is lower than expected in an endemic area. However the registration was done in the dry season when the prevalence malaria in this area is fairly low. Many of the children were very young, and because of immunity due to maternal transfer of malaria antibodies they are not highly susceptible to get malaria. Despite the outcome of the lab results, the clinical state of the child was the most important criteria for starting treatment. The time from admission and start of treatment to the lab results arriving at the ward varied much and did not influence the anti malaria treatment. Since the decision was made to treat with antimalaria based on the clinical state of the child, it is correct to finish the treatment even if lab results later could not confirm the malaria diagnose. 29 patients without the malaria diagnose got antimalaria treatment. This suggests that the use of quinine was liberal at HLH. Over treatment with antimalarias can cause drug resistance and it is considered a major problem in Africa. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1415 |
| Abstract: | Bakgrunn: Infeksjon med humant papillomavirus er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen både hos kvinner og menn. Det er anslått at opptil 20 % av den seksuelt aktive befolkningen på et hvert tidspunkt er smittet, og at over 70 % av befolkningen vil få en HPV- infeksjon i løpet av sitt seksuelt aktive liv. Høsten 2009 ble vaksinen mot humant papilloma virus (HPV) innført i barnevaksinasjonsprogrammet for jenter på 7. klassetrinn. Som for alle vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet er dette et tilbud man kan velge å ta i mot. Siden denne vaksinen er ny, vil det være usikkerhet knyttet til i hvor stor grad foreldrene vil tillate at vaksinen anvendes på døtrene. I denne forbindelse har jeg valgt å undersøke vurderinger foreldrene gjør for å bestemme seg om de skal la døtrene sine vaksineres eller ikke. Material og metode: Denne oppgaven er et litteraturstudium. I utarbeidelsen har jeg brukt søkeportalen PubMed. I samarbeid med veileder har jeg funnet de mest relevante oversiktsartiklene fra internasjonal litteratur ved å bruke søkeordene: “HPV vaccine; parental acceptance, beliefs, knowledge, parental attitudes, predictors of vaccine acceptability”. Fra abstraktene i artiklene som søkene ga, ble over 30 artikler lest i full tekst, og tilslutt ble 18 artikler inkludert i litteraturoversikten. Inklusjonskriterier baserer seg på aktualitet, og vi har valgt å avgrense litteraturen til utgivelser fra og med 2006. Etter å ha laget et sammendrag av de utvalgte artiklene kategoriserte jeg de ulike faktorene som hadde betydning i avgjørelsen om foreldrene ville akseptere vaksinen eller ikke i tematiske hovedgrupper som holdninger og tro om vaksinering, kunnskap om HPV og sykdom, og personkarakteristika. Resultatene presenteres hovedsakelig etter hovedgruppene. Resultater og diskusjon: Den viktigste faktoren til aksept av HPV -vaksinen er foreldrenes ønske om å beskytte barna mot en HPV -infeksjon. Dette er relatert til bekymringer over sykdomskarakteristika. Foreldre som er positive til vaksiner generelt og som allerede deltar i Nasjonalt vaksinasjonsprogram er mer positive til HPV- vaksinen. Tidligere erfaringer med seksuelt overførbare infeksjoner blant foreldre er en faktor som øker godkjennelsen av HPV vaksinen. God og grundig informasjon er viktig, og dersom lege og helsepersonell anbefaler vaksinen vil flere takke ja. Kunnskapen om HPV og HPV- relaterte infeksjoner har vist seg å være lav. Selv om det ikke er påvist at en økning i kunnskap fører til økt aksept av HPV- vaksinen, viser det seg at en del av motargumentene mot vaksinen baserer seg på lav kunnskap. De som takker nei til HPV- vaksinen er skeptiske til at vaksinen er ny og at man vet for lite om langtidsbivirkninger. Foreldrene er bekymret for at vaksinen vil kunne komme til å endre barnas seksuelle atferd i form av blant annet tidligere seksuell debut. Høyere forventet effekt av vaksinen vil øke godkjennelsen av vaksinen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3792 |
| Abstract: | Oppgaven er skrevet med utganspunkt i høydemedisin. Målet med oppgaven er å gi en oversikt over hva som anbefales av medisiner både innen profylakse og behandling av høyderelaterte sykdommer, samt se på hva norske fjellturister som oppsøker høye fjell via turoperatør har av kunnskap og erfaring innen dette emnet. Oppgaven bygger på egenprodusert data hentet fra besvarelser av spørreskjema som ble delt ut til 34 norske fjellturister på tur over 3500 moh. Jeg har snakket med noen av landets mer profilerte ekspedisjonsfarere angående deres erfaring og anbefalinger innen medisinbruk i høyden, deltatt på Fjellmedisinsk kurs på Ustaoset og vandret i Andesfjellene i Peru i høyder mellom 3000-5752 moh. Ut ifra spørreundersøkelsen kan man konkludere med at det er begrenset bruk av medisiner blant norske turister som oppsøker høytliggende områder, der acetazolamid er det mest brukte medikamentet både innen profylakse og i behandling. Kunnskapsnivået hos fjellturistene er noe varierende. Det legges vekt på god akklimatisering og langsom oppstigningshastighet, noe som er i henhold til retningslinjene fra WMS. Det er å håpe at fastleger i Norge har tilstrekkelige kunnskaper til å gi råd i henhold til disse retningslinjene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4501 |
| Abstract: | Misbruk av veksthormon er mest aktuelt i idretter som krever styrke og lav fettprosent. Deteksjon av veksthormonbruk blant idrettsutøvere gjøres med et isoform ratio immunoassay utviklet for å skille mellom forholdet av veksthormonisoformer sett ved normale fysiologiske forhold, og de sett etter injeksjon av rekombinant veksthormon. Insulinlignende vekstfaktor-1 (IGF-1) medierer mange av veksthormons effekter, og står I likhet med veksthormon på dopinglisten over forbudte stoffer. Standard dopinganalyse innebærer ennå ikke testing spesifikt på IGF-1 nivå i blod, men det forskes nå på nye metoder for å påvise misbruk av IGF-1. Den mest aktuelle metoden innebærer immunoaffinitetsrensing og massespektrometri for å skille mellom modifisert og endogent IGF-1 i serum. Råmelk (colostrum) fra ku inneholder IGF-1 i tillegg til flere andre helsenyttige stoffer. I en rekke land benyttes slike råmelksprodukter mot halsinfeksjoner. Disse produktene selges i Norge som CuraMed, Vekk-i-morgen, og som kosttilskudd i helsekostbutikker. Bakgrunnen for vårt prosjekt var studier vedrørende råmelksprodukters innvirkning på fysisk yteevne og påvirkning av serum IGF-1 nivå. Resultatene har ikke vært entydige angående påvirkning av IGF-1 nivå i blod, men noen har vist positive effekter på fysisk yteevne. Hensikten med studien var å undersøke om inntak av slike reseptfrie produkter vil kunne gi utslag på mulige fremtidige dopingtester hvor det testes for IGF-1, og samtidig vurdere risiko ved bruk for idrettsutøvere. 14 menn i aldersgruppen 20-37 ble randomisert til å ta enten CuraMed halstabletter (n=10) eller Colostrum® sugetablett (n=4) Begge produktene er reseptfrie og lett tilgjengelige over disk i apotek, matbutikker og helsekostforretninger. Colostrum® er oppgitt til å ha ca 4 ganger så høy aktiv substans som CuraMed. Vi ville undersøke om oral tilførsel av colostrum påvirket serumnivå av IGF-1. I tillegg ønsket vi å se om det var en doseavhengig forskjell mellom de to produktene. Blodprøver ble tatt av testpersonene før inntak, samt 2 timer og 6 timer etter inntak. Serum ble analysert ved Norges laboratorium for dopinganalyse ved Oslo universitetssykehus ved hjelp av to ulike metoder. I tillegg ble det testet for bindingsproteinet IGFBP3. Resultatene viste ingen signifikant økning av serum IGF-1 nivå etter oralt inntak av verken CuraMed eller Colostrum®. Antatt hovedårsak til resultatene er begrenset opptak av peptider i gastrointestinalkanalen. Fordi absorpsjonen av disse produktene antas å være svært liten vil ikke denne typen produkter kunne gi utslag på dopingtester hvor det testes for IGF-1, og bør dermed trygt kunne brukes av idrettsutøvere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2868 |
| Abstract: | Bakgrunn Prosjektet kom i gang som en forstudie til en større studie der vi ønsker å undersøke varighet og nivå av terapeutisk hypotermi som hjerneprotektiv behandling av asfyktiske, nyfødte små forsøksdyr.I slike forsøksprotokoller er det ønskelig å ha en ikke-invasiv metode for måling av hjertefunksjon, spesielt under nedkjøling, for å vurdere sirkulatorisk toleranse/overlevelse i små forsøksdyr. Målet med denne studien var å teste ut om ekkokardiografisk metode er en pålitelig og anvendbar undersøkelsesteknikk ved å sammenligne venstre ventrikkels dynamiske volumendringer (endring i slagvolum, SV) under forskjellige korpstemperatur målt ved hjelp av ekkokardiografi (ikke-invasiv metode) og Millar konduktanskateter (invasiv gullstandard metode). Material og metode Forsøkene ble utført på avdeling for komparativ medisin, UIT, august 2011. Totalt 8 rotter ble brukt som forsøksdyr. En rotte døde under instrumentering. Tre ble brukt som normoterme kontroller og 4 dyr ble gradvis kjølt til 150C (angis som hypoterme). Tidssynkrone målinger av venstre ventrikkels dynamiske volumendringer i systole og diastole ble gjort med de to ovennevnte metoder. Fra de målte dimensjoner beregnet man slagvolum (SV) fra ligningen: SV = endediastolisk volum (EDV) – endesystolisk volum (ESV). Totalt 55 parvise SV- målinger ble gjort, og disse data har blitt brukt i den statistiske analysen. Resultater Vi fant at SV-målingene utført med ekkokardiografi var signifikant høyere enn de målt med Millar konduktanskateter (Related-Samples Wilcoxon Signed Rank Test p < 0.0001), men det var en signifikant (Spearman`s rho = 0.43; p = 0.001) sammenheng mellom SV-målinger utført med disse to metoder. Bland-Altmann analyse viste at gjennomsnittsdifferansen mellom SV målt med invasiv og non-invasiv metode var 103 uL (95% konfidensintervall, 26.75 – 179.27 uL). Vi gjorde også den observasjon at SV under hypotermi øker gradvis ved kjøling ned til 250C, for så å avta noe ved 200C and 150C. Under måling med ekkokardiografi observerte vi i noen hypoterme rotter en dramatisk reduksjon i endesystoliske dimensjoner, med en tilnærmet fullstendig tømning av venstre ventrikkel (VV). Fortolkning VV SV målt med ekkokardiografi er signifikant høyere, men korrelerer godt med SV målt med gull-standard invasiv metode (Millar konduktanskateter) hos rotte. Vi har verifisert at ekkokardiografisk metode er en pålitelig og anvendbar metode for måling av dynamiske endringer i hjertevolum ved induksjon av hypotermi i små dyr, hele veien fra 370C til 150C. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4527 |
| Description: | Oppgaven er delt i to filer grunnet stor filstørrelse |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/731 |
| Abstract: | Noma(Cancrum Oris) er en gangrenøs sykdom som fører til alvorlig vevsdestruksjon i ansikt. Sykdommen har vært kjent helt tilbake i Antikken. Den regnes i dag som en av "de glemte sykdommer", og oppstår i hovedsak hos de fattigste av de fattige,da helst hos barn. Sykdommen har to stadier hvor det akutte stadiet kan behandles med lokalt sårstell, korreksjon av underernæring og elektrolyttforstyrrelser, samt konkomitante sykdommer. Etter dette kommer kirurgisk korreksjon. De største insidenstallene er i Sub-Sahara-områdene i Africa. Mortaliteten ligger på ca 90% hvis pasientene ikke får behandling.Utryddelse av Noma er sterkt knyttet til utrydddelse av fattigdom. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1675 |
| Abstract: | Oppgåva har bakgrunn i ein mistenkt minska terskel for undersøking med koronar angiografi seinare år, og har hatt som mål å gå igjennom primærhenvisningane til koronar angiografi hjå dei pasientane som i 2007 fekk kirurgisk revaskularisering etter elektiv koronar angiografi. Me ville finna ut i kor stor grad det fins primærhenvisningar til elektiv koronar angiografi med svak indikasjon for slik undersøking hjå pasienter som likevel viste seg å ha alvorleg koronarsjukdom. Dette vil delvis gje eit grunnlag for vurdering av kva nivå ein bør leggja seg på i vurderinga av henvisningar til koronar angiografi. Studien var ein retrospektiv gjennomgang av primærhenvisningane til elektiv koronar angiografi der 183 pasientar vart innlemma i studien. Ein samla data om risikofaktorar, symptomer og resultat av belastnings-EKG. Kvar henvisning vart scora etter objektive kriterier, og vurdert med hensyn på indikasjon for angiografi. Konklusjonen er at ingen av henvisningane i denne studien var av ein slik karakter at det var overraskande at pasienten hadde alvorleg koronarsjukdom og vidare behov for kirurgisk revaskularisering. Ut frå dette materialet ser det ut til at ein kan heva terskelen for elektiv koronar angiografi utan at man risikerer å ”miste” pasienter med alvorlig kransåresjukdom og dokumentert prognostisk gevinst av revaskularisering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3581 |
| Abstract: | Hovedgrunnene for valg av tema for oppgaven var at antibiotikaresistens er et høyaktuelt tema, samtidig som kunnskap som vi skaffer oss gjennom arbeidet med oppgaven vil være til stor hjelp for oss på vår vei til, og som, utdannede leger. Antibiotikaresistens oppstår ved ulike biokjemiske eller genetiske mekanismer, slik at det er forskjell på hvordan resistens utvikles mot de forskjellige antibiotika som vi har på markedet i dag. Det er også enkelte bakterier som oftere gir utfordringer pga resistens, såkalte ”problembakterier”, hvorav MRSA er den mest fryktede. Det finnes ulike måter å påvise antibiotikaresistens på, hvorav dyrkning ved agardiffusjonsmetoden er den vanligste. Antiviral resistens er noe man ikke hører så ofte om, men det har vist seg at enkelte HIV-stammer har utviklet denne egenskapen. Dette er svært interessant på grunn av viktigheten av effektiv behandling av HIV. Siden antibiotikaresistens er et økende problem, er det opprettet en rekke tiltak i Norge for å kontrollere problemet. Blant annet har Regjeringen laget en tiltaksplan for å motvirke antibiotikaresistens. I tillegg følger NORM (Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober) med på utviklingen, samt at K-res (Kompetansesenteret for påvisning av antibiotikaresistens) jobber med analyser og fungerer som en referansefunksjon for mikrobiologiske avdelinger i Norge. Faktorer som bidrar til økende resistens er mange, hvorav økt, og ofte unødvendig, forbruk av antibiotika er den viktigste. For å prøve å få ned unødig eller feil forskrivning av antibiotika er det av helsetilsynet utarbeidet antibiotikaveiledere for allmennpraktikere og sykehusene. Innen veterinærmedisin i Norge har man blant annet et generelt forbud mot tilsetting av antibiotika i dyrefór. Det kan tenkes mange mulige konsekvenser ved økende antibiotikaresistens. Man frykter særlig terapisvikt ved alvorlige infeksjoner, som tidligere kunne behandles med antibiotika. I tillegg vil det ha store økonomiske konsekvenser for samfunnet, blant annet ved at man vil få behov for flere sengeplasser ved sykehusene og dermed økt bemanning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1676 |
| Abstract: | Introduksjon Lungekreft er et stort helse- og samfunnsmessig problem i den vestlige verden. Lungekreft i sene stadier gir betydelige plager med blant annet dyspnø og smerter. De terapeutiske virkemidler man kan tilby i dag, har liten suksess i å behandle metastatisk sykdom. I Norge er den totale dødelighet på nesten 90 %. Det finnes få effektive diagnostiske verktøy for tidlig oppdaging av lungekreft. Overlevelsen er relatert til stadiet på diagnosetidspunktet. Populasjonsbasert screening eller masseundersøkelser er systematisk bruk av en diagnostisk test for i identifisere sykdomstilfeller. Screeningstudier for lungekreft har vært gjennomført de siste 30 år. Spiral-CT er utforsket som verktøy for å påvise lungekreft i tidlige stadier hvor man kan tilby kurativ behandling. Samtidig har andre forskermiljøer kastet seg inn i debatten og man prøver ut ”pet-scan” som et billig og ufarlig verktøy for å detektere lungekreft. Materiale og Metode Dette er en gjennomgang av litteratur som omtaler debatten angående lungekreftscreening, og beskrivelse av studier som kan støtte eller forklare fenomenet ”pet-scan” i betydningen hunder i kreftsøk. Resultater og Diskusjon En tidlig deteksjon fulgt av en definitiv behandling endrer lungekreftens naturlige utvikling. Dermed øker overlevelsen for den enkelte og risikoen for å dø av lungekreft reduseres. 1970-tallets lungekreftscreeningstudier har ikke kunne bevise at screening med konvensjonell lungerøntgen og sputumundersøkelser reduserer risikoen for verken for avanserte stadier lungekreft eller lungekreftspesifikke dødsfall. Spiral-CT har vist seg som et svært sensitivt verktøy, og kan påvise suspekte lungeforandringer helt med i 3mm i diameter. En deteksjonsrate på over 80 % for stadium I-NSCLC og opptil 92 % langtidsoverlevelse for disse tifellene må sies å være et oppsiktsvekkende resultat. Med den høye sensitiviteten for spiral-CT ser man et stadiumskifte for lungekreft. Man lurer på om det finnes typer lungekreft med ukjent tumorbiologi, og det drøftes om den endrete stadiefordelingen og økt forekomst av mer ukjente typer er reell. Hunder i kreftdiagnostikken har fått mye mediaoppmerksomhet. Smell of Cancer-studien vil mulig kunne supplere en håndfull andre lignende studier. Kanskje kan vi få et klarere svar på om hundens luktesans kan bli dette billige, ufarlige og pålitelige verktøyet i kampen mot å påvise tidlig lungekreft. Konklusjon Distinksjonen mellom gode overlevelsesdata og ingen realisert reduksjon i dødelighet ved bruk av spiral-CT, vil være tema for debatt i lang tid fremover. Man må avgjøre i hvor stor grad spiral-CT påviser lungeforandringer som ikke er av malign karakter da dette har store pasientrelaterte og økonomiske konsekvenser. Det er antakelig lengre frem til vi kan få svar på om pet-scan vil bli lungelegens nærmeste medarbeider. Med en patentert luktetest og et doktorat i vente, knytter det seg stor spenning til at resultatene fra SOC-studien skal publiseres. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1297 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no