Samme straffbare forhold. Avgrensningen av det straffbare forhold slik denne tradisjonelt gjøres i norsk straffeprosess og den tilsvarende vurderingen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen tilleggsprotokoll 7 artikkel 4

Abstract

Hva som skal anses som samme straffbare forhold, representerer et klassisk straffeprosessuelt problem, og går som en rød tråd gjennom hele straffeprosessen. Grensedragningen reiser spørsmål om hvordan forholdets identitet skal fastlegges. Tradisjonelt har denne identitetsproblematikken i norsk straffeprosess vært knyttet til spørsmålet om domstolens kompetanse til å fravike tiltalebeslutningen i straffeprosessloven (strpl.) § 38 og omfanget av rettskraften i strpl. § 51. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med tilleggsprotokoller ble tatt inn i norsk rett ved menneskerettighetsloven (mrl.) 21. mai 1999. I tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (P 7-4) er det knesatt et forbud mot gjentatt straffeforfølgning for samme straffbare forhold. Videre er det uttrykkelig slått fast i mrl. § 3 at ved motstrid skal EMK gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Sammen med et økt fokus på menneskerettigheter generelt, har dette gitt identitetsproblematikken ny aktualitet. De senere år har forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i P 7-4 vært behandlet en rekke ganger av Norges Høyesterett. Av Høyesterettspraksis kan det virke som at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) legger opp til en noe annen avgrensning av det straffbare forhold enn det man tradisjonelt er vant til i norsk lære. Dette danner bakgrunnen for avhandlingen. Denne fremstillingen tar sikte på å redegjøre nærmere for hvordan Høyesterett avgjør hva som skal anses som samme straffbare forhold. Den overordnede problemstillingen for fremstillingen er å avgjøre om det er sammenfall mellom avgrensningen av det straffbare forhold slik denne tradisjonelt gjøres i norsk straffeprosess og den tilsvarende vurderingen i P 7-4.