Grensegang og rettsavklaring i utmark og høyfjell

Abstract

Den norske stat har valgt varierende domstolsordninger for å avklare rettsforhold i utmark og høyfjell. Disse har vært så vidt forskjellige at det ikke kan utelukkes at dette kan ha hatt innflytelse på resultatet. Finnmarksloven inneholder det siste eksemplet på en slik ordning hvor rettsforhold, herunder det samiske urfolkets «rett til land og vann», skal avklares etter modell av tidligere dømmende kommisjoner. I denne artikkelen vil de varierende ordningene bli belyst. Det vil også bli satt fokus på hvorfor jordskiftekandidatene og jordskifterettene, som gjennom henholdsvis utdanning, praksis og lovgivning har en spesialkompetanse i ordning av slike rettsforhold, ikke i større grad er blitt involvert i slikt arbeid. Avslutningsvis påpeker forfatterne at «utmarksdomstoler» sammensatt av både juristen, jordskiftekandidaten og lekfolk, ville sikret så vel samfunnet som grunneierne avgjørelser med bred faglig tyngde.