Diagnostisering av dyp venetrombose ved kombinasjon av klinikk, D-dimer og ultralyd vener underekstremitet

Abstract

Venøs tromboembolisme (dyp venetrombose eller lungeemboli) rammer 1 av 1000 nordmenn hvert år. Dyp venetrombose omfatter dermed mange pasienter, og tilstanden er alvorlig med høy morbiditet og mortalitet hvis den ikke diagnostiseres og behandles. Dette medfører høye kostnader for samfunnet og den enkelte pasient, og det er derfor viktig at diagnostiseringen er så presis og pålitelig som mulig.

Det blir henvist et stort antall pasienter til ultralyd med spørsmål om DVT. Dette krever betydelige ressurser, både i et tidsmessig og økonomisk perspektiv. Mange av disse henvisningene er unødvendige, og kunne vært unngått dersom det hadde vært klarere retningslinjer for rutinene for diagnostisering av pasienter med symptomer på DVT. Det er i løpet av de siste årene gjort en rekke studier som har evaluert nytten av å bruke det diagnostiske skåringssystemet Wells score og bestemmelse av plasmakonsentrasjonen av D-dimer i utredningen. Uten at dette har resultert i endret praksis, eller nedgang i antall henvisninger eller negative ultralydundersøkelser.

Målet var å lage en systematisk oversikt over det store antallet artikler som omhandler diagnostisering av DVT, og til dette brukte vi studier fra 20-årsperioden 1988-2007. Vi gjorde et elektronisk søk etter artikler i primærdatabasene Medline og Embase og sammenlignet disse.

I tillegg gjorde vi en retrospektiv journalgjennomgang av røntgenbeskrivelsene til alle ultralydundersøkelser med spørsmål om DVT i perioden januar 2005 til og med juni 2006. Til dette brukte vi DIPS og TRIS 2000 og IMPAX.

Vi identifiserte 214 artikler hvor i alt 15 studier oppfylte våre kriterier. Vi fant at D-dimer har høy sensitivitet og negativ prediktiv verdi og er i kombinasjon med en grundig klinisk vurdering velegnet til å utelukke DVT.

I vårt journalstudium fant vi 767 beskrevne ultralydundersøkelser og 72 venografiundersøkelser. Av disse pasientene fikk henholdsvis 20 % og 22 % diagnosen DVT. Hos 34 % av pasientene ble det ikke målt D-dimer før henvisning til ultralyd/venografi, og hos hele 59 % av disse kunne vi ikke finne noen åpenbar grunn til at D-dimer ble sløyfet.

Konklusjonen ut fra vårt litteratur- og journalstudium blir at optimal strategi for utredning av pasienter med symptomer på DVT vil være å gjøre en systematisk klinisk vurdering av alle pasienter, etterfulgt av en D-dimer test. Resultatene av disse to undersøkelsene bør være grunnlag for om pasienten skal henvises til radiologisk undersøkelse, først og fremst ultralyd.