Fedres erfaringer med å delta i fysioterapioppfølging til eget barn med Cerebral Parese. En kvalitativ intervjustudie

Abstract

Bakgrunn: Denne oppgaven omhandler fedrenes erfaringer med å delta i fysioterapioppfølging til eget barn med Cerebral Parese, samt om hva fedrene legger vekt på i samarbeidet med fysioterapeut, og hva slags veiledning de ønsker fra fysioterapeuten. Det er dokumentert at alle foreldre til barn med Cerebral Parese, uansett type og grad av funksjonshemming, har utfordringer og trenger støtte fra fysioterapeut og andre helsepersonell. Samtidig har fedre sjelden vært utelukkende studert.

Hensikt: Det søkes etter å få kunnskap om hva fedrene legger vekt på i samarbeidet med fysioterapeut, og innblikk i hvordan vi som fysioterapeuter kan hjelpe dem til å være aktive deltakere i fysioterapioppfølgingen til barnet, og å vite mer om hva slags veiledning de ønsker fra fysioterapeuten.

Metode og materiale: Studien er hermeneutisk fenomenologisk forankret. Fire semi-strukturerte kvalitative forskningsintervju ble gjennomført med fedre til fire barn med CP. Barna var 5 - 8 år, GMFCS nivå I – V.

Kunnskapsbidrag: Selv om at det skjer mye i hverdagen å ta vare på et funksjonshemmet barn, ville fedre ta del i barnets liv og fysioterapioppfølgingen i så stor grad som mulig. Fedre rapporterte at treningen hadde blitt vanskeligere og tyngre å gjøre gjennom årene. En av grunnen var at barnet hadde vokst og blitt større. Dette tyder på at behovene hadde endret seg over tid, og de møtt nye og andre utfodringer nå enn det var da barna var i småbarnsalder. Dette tyder på at de trenger jevnlig veiledning av fysioterapeut når familien treffer nye utfordringer i livet. Fedrene rapporterte at de hadde lært mest når de kunne være aktive deltakere i timen og bruke sine hender ved terapitiltakene. I tillegg hjalp i læringsprosessen når øvelser var knyttet til hverdagslige situasjoner og utstyr de hadde hjemme. Fra fedrenes utsagnene kom det frem at fysioterapeutene var flinke til å inkludere begge foreldrene. Informantene følte at de var involvert i målsetningsarbeid på samme linje som mødre, og at ingen beslutning hadde blitt tatt uten dem.