Bevisavskjæring i straffesaker på grunn av ulovlig ervervede bevis

Abstract

Oppgaven omhandler i hvilken utstrekning ulovlig ervervede bevis skal avskjæres i straffesaker. Den reiser således to hovedproblemstillinger, for det første blir det spørsmål om når et bevis er å anse som ulovlig ervervet, og for det andre i hvilken utstrekning slike bevis skal kunne brukes ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det er et mål i norsk straffeprosess at retten gjennom bevisføringen skal komme nærmest mulig den ”materielle sannhet”. Det er dette som begrunner hovedregelen om fri bevisføring. Men prosessen skal ikke bare ivareta hensynet til sakens opplysning, også andre hensyn må ivaretas. Det finnes derfor både lovfestede og ulovfestede regler om adgang til bevisavskjæring i enkelte tilfeller. Adgangen til å avskjære bevis som er innhentet på ulovlig måte er ikke lovregulert, men det anses å være adgang til dette på ulovfestet grunnlag. Gjennom en analyse av rettspraksis trekker oppgaven frem hvilke hensyn som gjør seg gjeldende i avskjæringsvurderingen og viser hvordan konkrete momenter i den enkelte sak er med på å påvirke vekten av de ulike hensyn.