Biologisk terror og krig – realiteter og konsekvenser

Abstract

Bakgrunn: Gjennom historien er sykdomsfremkallende mikroorganismer blitt brukt i krigføring. Panikken og frykten de kan skape i en befolkning gjør det naturlig å tenke at noen kunne tenke seg å lage våpen av dem. Formålet med oppgaven er å belyse kjente former for biologisk angrep, hvordan disse kan tenkes utført samt konsekvensene av dem, og å drøfte hvordan myndigheter, nasjonalt så vel som internasjonalt, kan tilnærme seg dette i en forebyggende og beredskapsmessig sammenheng.

Metode: Oppgaven er en litteraturstudie. Omfattende søk er utført i PubMed, UpToDate og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), relevante engelske og norske publikasjoner er inkludert. Bøker som omhandler biologisk krigføring og bioterrorisme er også inkludert. Rapporter fra FFI, Politiets sikkerhetstjeneste og regjeringen ligger til grunn for vurdering av dagens beredskap i Norge.

Resultat: Biologiske angrep kan skje i form av kontaminering av vann- eller matforsyninger, via aerosoler eller insektsvektorer. En rekke forskjellige agens kan brukes i slike angrep, for eksempel Bacillus anthracis, Variola major og Yersinia pestis. Syntetisk biologi og moderne teknologi har gjort det enklere for ikke-statlige aktører å gjenskape skadelige agens. Utøvere av angrep kan være statlige eller ikke-statlige aktører. Motiver for bruk kan være en politisk erklæring, massedrap eller agroterror.

Konklusjon: Biologiske angrep kan foregå på en rekke måter og arenaer. Biologiske hendelser forårsaket av intensjonell spredning av skadelige agens kan medføre voldsomme konsekvenser i en stat med store økonomiske utgifter, masseskade og –død og omveltninger i samfunnet som følge av dette. Velfungerende folkehelseinstitutter må sikres for å overvåke den epidemiologiske situasjonen i landet, og i verden for øvrig, og sørge for at preventive tiltak er på plass. Ressurser som behøves ved utbrudd må være tilgjengelig og man må ha tilstrekkelig med forsyninger av materiell og utstyr som behøves for å påvise sykdommer, i behandling av pasientene og for å innlosjere dem.