Hvilke erfaringer legger sykepleiere til grunn for egen kompetanseheving innen fagfeltet demens og hvordan forstå disse erfaringene?

Abstract

Mastergradsoppgaven er en kvalitativ studie som baserer seg på en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Studiens empiri er erfaringer som sykepleiere har gjort seg i møte med personer med demenssykdom. Disse erfaringene har hatt betydning for sykepleiernes valg av videreutdanning innen fagfeltet demens. Erfaringene har sykepleierne formidlet til meg som forsker gjennom skriftlige fortellinger og intervju. Arbeidets mål har vært å få frem hvilke erfaringer sykepleierne legger til grunn for egen kompetanseheving innen fagfeltet demens og hvordan disse erfaringene kan forstås. Gjennom analyse og tolkning av empirien er det to hovedtema som løftes frem for hvorfor sykepleierne ønsker kompetanseheving. Disse er: ”Sykepleiernes og pasientenes sårbarhet” og ”Sykepleiernes evne til å se person ”. Med utgangspunkt i de skriftlige fortellingene og intervjuene har jeg drøftet sykepleiernes sårbarhet, som blant annet omhandler opplevelse av kunnskapsbrist, behov for ulike former for kunnskap, opplevelse av ikke å bli verdsatt og at de lar seg emosjonelt berøre i møte med personer med demenssykdom.

Pasientenes sårbarhet omhandler at de er forsvarsløse, sykepleiernes usikkerhet når pasientene viser sinne og autonomi og pasientenes reaksjoner når de opplever paternalistiske tilnærminger. ”Sykepleiernes evne til å se person” omhandler å se personen fremfor sykdommen, å gi pasienter gode stunder, refleksjon over livet, tilstedeværelse, trygghet og tillit. Til slutt drøftes betydningen av kunnskaper om pasientenes bakgrunn og livshistorie, tid til å lytte og å hjelpe pasientene med å huske når mye er glemt.