Å skrive dagbok til intensivpasienten: betydning for intensivsykepleierens fagutøvelse

Abstract

SAMMENDRAG Tema for studien er ”Å skrive dagbok til intensivpasienten – betydning for intensivsykepleierens fagutøvelse”. Intensivpasientene gjennomlever en tid med fremmede sanseinntrykk og endringer i kroppen. Det er en veksel mellom klare og uklare minner fra tiden som intensivpasient, og forunderlig og til dels uforståelige erfaringer viser seg ofte å dominere pasienters fortellinger fra denne tiden. Erfaringer fra intensivtid blir til minner som pasientene bærer med seg og kan på ulike måter få betydning for fremtidig livskvalitet og helse. Dette er et markant internasjonalt forskningsområde hvor hovedfokus er på sammenhengen mellom typer av minner og ulike former for psykiske problemer pasienter viser seg å slite med i ettertid. Ut i fra en kunnskap om sammenheng mellom erfaringer og minner fra intensivtid og ulike former for psykiske problemer anbefales det å gi pasienter mulighet til bedre å forstå erfaringer som de bærer med seg. I senere år er det etablert ulike oppfølgingstilbud til pasienter som har gjennomlevd intensivbehandling. Én form for oppfølging er dagbok skrevet av sykepleier, som en fortelling fra tida som intensivpasient. Intensivsykepleiers fagutøvelse baserer seg på ulike kunnskapsformer. For å kunne ivareta pasienten på en best mulig måte gjennom kritisk sykdom utfordres sykepleieren til å utøve faglig skjønn forstått som forening av de ulike kunnskapsformer i handling. Studiens forskningsspørsmål er: Hva er intensivsykepleiernes erfaring med å skrive dagbok til intensivpasienten? På hvilken måte kan dagbokskriving ha betydning for intensivsykepleiernes fagutøvelse? Studien baserer seg på individuelle intervju av fem intensivsykepleiere og påfølgende fokusgruppeintervju med de samme sykepleierne. Studien har en fenomenologisk tilnærming ut i fra et ønske om å gi sykepleiernes erfaring med dagbokskrivingens betydning for fagutøvelse en mulighet til å tre frem. Den inkluderer også en hermeneutisk dimensjon i det det alltid vil være en tolkning av det fenomen som undersøkes tilstede. Gjennom analyse av datamateriale ble tre hovedtema tydelig: ”Å tenke seg inn i pasientens mulige situasjon”, ”Å formidle gjennom tekst og bilder” og ”Å se flere sider ved pasientsituasjonen”. Innsikt studien har gitt tydeliggjør dimensjoner av kunnskap i sykepleien og en innstilling i hjelperelasjonen som kan få betydning for ivaretakelse av pasienten. Arbeidsmåten (dagbokskriving) åpner for det sanselige i situasjonen, hvor sykepleierne forsøker å tolke og forstå hva pasienten kroppslig uttrykker. Dette kan synes spesielt viktig i en intensivavdeling hvor pasientene er ute av stand til å uttrykke seg verbalt. Dagbokskriving kan som arbeidsmåte åpne for en dypere innlevelse, berørthet og forståelse av pasienten og den situasjonen han befinner seg i. Gjennom dette kan faglig skjønn utvikles og styrkes, og få et større rom i pleien. Studien har åpnet opp for mange spennende spørsmål og gitt inspirasjon til videre arbeid. En studie som belyser intensivsykepleiernes erfaring med å være i oppfølgingssamtaler med pasienter etter intensivoppholdet kan gi verdifull innsikt i på hvordan måte pasienterfaringer kan fremme mulighet for fagutvikling og sikre kvalitet på omsorg. Jeg tenker her på en samtale mellom intensivsykepleier og pasient om erfaringer og minner hvor dagboktekst er utgangspunkt for samtalen. Nøkkelord: Fenomenologi; Intensivavdeling; Kritisk syk; Kunnskap; Pasient dagbok; Sykepleie