Beslutningstaking i barnevern. Norske saksbehandleres risikovurdering og tiltaksanbefaling

Abstract

Saksbehandlere i barnevernet står gjennom sitt arbeid, overfor beslutninger som har konsekvenser for barnet, deres familier og deres nettverk. Beslutninger som foretas i en barnevernkontekst er avhengig av saksbehandlernes vurdering av risiko for barnet, og påfølgende tiltaksanbefaling skal reflektere beste alternativ for å håndtere vurdert risiko.

De sakene som saksbehandlerne i barnevernet kan stå overfor kan være begrenset av tilgjengelig informasjon. Saksbehandlerne må derfor i stor grad benytte seg av sitt faglige skjønn for å vurdere hva som er barnets beste. Denne masteroppgaven har som formål å undersøke hvordan saksbehandlere sin skjønnsmessige vurdering av en barnevernsak er relatert til sakskjennetegn, kjennetegn ved den enkelte saksbehandleren og eksterne forhold knyttet til organisering og lovverk. Dette tolkes ved bruk av økologisk beslutningsmodell.

Ved hjelp av et internasjonalt utarbeidet vignett og spørreskjema (Child Welfare Attitudes Questionnaire) utforsker denne masteroppgaven hvordan saksbehandlere i barneverntjenesten vurderer opplysninger i en fiktiv sak, og hvile tiltak de anbefaler å iverksette. 160 saksbehandlere i det norske barnevernet ble presentert med en vignett som omhandlet barnemishandling. Deres risikovurderinger, tiltaksanbefalinger og holdninger ble innhentet. Deres holdninger ble sammenlignet med holdningene til sosialarbeidere i Israel, Nord-Irland, Spania og Nederland.

Resultatet viste at de norske saksbehandlerne hadde tilbøyelighet til positiv holdning til plassering av risikobelastede barns omsorg utenfor hjemme, og at en tilbakeføring ikke skal forhastes. De norskesaksbehandlerne hadde positiv holdning til barn og foreldres medvirkning. Sammenlignet med øvrige land, skilte de norske saksbehandlerne seg signifikant fra alle fire sammenligningslandene på alle holdningskategoriene.

Videre viste resultatet at saksbehandlerne var mer tilbøyelig til å være enig i at casen omhandlet emosjonelt misbruk og emosjonell neglisjering, enn fysisk mishandling og fysisk neglisjering.

Basert på casen anbefalte ca. 45% hjemmebaserte tiltak, og 55% anbefalte tiltak utenfor hjemmet. Analyse av hvilke variabler som best predikerte saksbehandlernes tiltaksanbefaling, viste at de viktigste forklaringsfaktorene var deres risikovurdering for fysisk og emosjonell skade, dersom barnet forble boende hos biologisk familie, og deres generelle holdning til plassering.

Det konkluderes med at saksbehandlernes risikovurdering og beslutning avhenger av deres skjønnsmessige risikovurdering for mulig emosjonell og fysisk skade (sakskjennetegn) og deres holdninger til plassering (individuelle faktorer). Eksterne faktorer (organisering og lovverk) danner rammene for tiltaksanbefalingen.