Kroniske bekkensmerter i spesialisthelsetjenesten

Abstract

Bakgrunn: Kroniske bekkensmerter hos kvinner utgjør en medisinsk og samfunnsøkonomisk utfordring. Et sammensatt kompleks av ulike etiologier og assosierte lidelser byr på vanskeligheter i forhold til utredning og behandling. Jeg har undersøkt omfang av og de hyppigste inngrep ved behandling av kroniske bekkensmerter ved Nordlandssykehuset Bodø fra 2009 – 2013. Metode: Ved hjelp av anonymiserte data fra DIPS, fra alle kvinner mellom 18 og 50 år som har fått bekkensmerte-relaterte ICD 10 diagnosekoder ved Nordlandssykehuset Bodø, enten poliklinisk eller inneliggende, har jeg dokumentert aldersprofil, antall kontakter med sykehuset, antall liggedøgn samt kontaktavdeling. Utførte prosedyrer og dokumentert samtidig koding for kroniske smerter ble registrert. Resultater: 1616 kvinner har de siste fem årene fått en av tre diagnosekoder for smerter i buk og/eller bekken. Det er et skille mellom 2010 og 2011, der antall kvinner som får diagnosene nesten fordobles, og antallet som registreres ved kvinneklinikken kontra medisinsk klinikk øker betydelig. 44 % får ikke registrert noen prosedyrer, men 22,3% får utført transvaginal ultralyd, den hyppigst registrerte prosedyren. Bare totalt ni kvinner får i tillegg en generell diagnosekode for kronisk smerte. Fortolkning: Et økende antall pasienter får årlig diagnosekoder for smertetilstander i buk og/eller bekken. De fleste er dagpasienter, og de fleste har etter 2011 vært behandlet ved kvinneklinikken, i motsetning til 2010 og tidligere. Fordi dagens kodesystem ikke tillater en tydelig identifikasjon av kroniske bekkensmerter er det stor sannsynlighet for enten under-, over- eller feilkategorisering, med potensielt negative konsekvenser for pasientene.