Patografien som genre og funksjon

Abstract

I løpet av de siste femti år har det vært en sterk vekst i antall bøker knyttet til personlige sykdomserfaringer, såkalte patografier. Genren har tradisjonelt vært forbeholdt dokumentariske skildringer av pasient eller pårørende, men jeg argumenterer i denne artikkelen for at også skjønnlitteratur med selvbiografiske trekk som tematiserer sykdomsefaringer skal inkluderes. Ved hjelp av Ulla-Carin Lindquists selvbiografiske bok <i>Ro utan åror. En bok om livet och döden</i> (2004) og Ole Robert Sundes roman <i>Penelope er syk</i> (2017), vises spennvidden i patografibegrepet. Bøkene vil også bli brukt som utgangspunkt for en drøfting av hvordan patografien kan supplere en biomedisinsk forståelse av pasient- og pårørenderollen, og hvordan empati og tillit er sentrale begreper for bruken av patografier innen feltet narrativ medisin.

The last fifty years have seen a marked increase in books describing personal illness experiences, known as pathographies. This genre was traditionally limited to autobiographical texts written by patients or their relatives. I would, however, argue that fiction with autobiographical aspects describing a personally experienced illness story should also be included in the pathography genre. Drawing on Ulla-Carin Lindquist’s <i>Rowing without Oars. A Memoir of Living and Dying</i> (2004) and Ole Robert Sunde’s novel <i>Penelope is Ill</i> (2017), I will discuss how pathographies may complement a biomedical understanding of the illness experience of both patient and relatives, and how empathy and trust are pivotal concepts in narrative medicine.