Kritikken av behaviorismen : en atferdsanalytiker og en kritiker sine oppfatninger om atferdsanalysens tilnærming til vitenskap

Abstract

Bakgrunn Det rettes omfattende filosofisk begrunnet kritikk mot behaviorismen og atferdsanalyse. Atferdsanalysen kritiseres for positivisme/scientisme, mekanisme, determinisme og dualisme. Atferdsanalyse og den øvrige, tradisjonelle psykologien tar på grunnleggende ulike måter sikte på å studere og redegjøre for menneskers handlinger. Dette manifesteres eksempelvis i at forskningsstrategier og forklaringsmåter er ulike (Lee, 1988). Det antas å være grunnleggende, paradigmatiske ulikheter mellom behaviorisme/atferdsanalyse og tradisjonell psykologi. Tidligere undersøkelser har antydet at negative oppfatninger kan relateres til blant annet feilaktig framstilling av behaviorisme og atferdsanalyse i media, faglitteratur, lærebøker og i undervisningen av fagfolk. Gode kunnskaper om atferdsanalyse synes å bidra til mer positive oppfatninger. Her antas at negative oppfatninger og kritikk av behaviorismen også kan relateres til grunnleggende, paradigmatisk uenighet i filosofi, teori, metoder eller teknikker med bakgrunn i tilhørighet til motstridende paradigmer.

Tema for undersøkelsen er den vitenskapsfilosofisk funderte kritikken som rettes mot behaviorismen og atferdsanalyse, og da særskilt kritikken som kan relateres til vitenskapelig metode og forklaringer.

Problemstilling for undersøkelsen er: Hvordan kan den vitenskapsfilosofisk begrunnede kritikken av behaviorismen forstås i lys av paradigmeteori? For å få fram nettopp ulike grunnleggende syn på atferdsanalyse, søkes problemstillingen belyst ved følgende underproblemstilling: Hvordan oppfattes atferdsanalysens vitenskapelige metode og forklaringer av henholdsvis en atferdsanalytiker og en kritiker?

Undersøkelsen Det er foretatt kvalitative forskningsintervjuer av to erfarne psykologer med gode kunnskaper om atferdsanalyse og kritikken av den. Informantene er henholdsvis en atferdsanalytiker og en kritiker. Materialet er analysert i tråd med hermeneutiske prinsipper. Det er deretter foretatt en komparativ (sammenliknende) analyse av disse intervjuene.

Funn Undersøkelsen viser store ulikheter mellom atferdsanalytikerens og kritikerens oppfatninger om atferdsanalysens vitenskapelige metode og forklaringer. Tekstmaterialet antyder at atferdsanalytikeren oppfatter atferdsanalytisk tilnærming til vitenskap som deskriptiv, induktiv positivistisk. Atferdsanalysens forklaringsformer oppfattes som deterministiske i en probabilistisk forstand basert på seleksjon av atferd på individnivå. Kritikeren oppfatter atferdsanalysen som positivistisk, også i en scientistisk og reduksjonistisk forstand. Forklaringer oppfattes som absolutt deterministiske og mekanistiske. Både atferdsanalysen og kritikeren anser atferdsanalysen som monistisk og materialistisk, men kritikeren mener i tillegg at den baseres på dualisme.

Konklusjon og implikasjoner Ulikhetene anses så vidt gjennomgående, grunnleggende og internt konsistente at det synes rimelig å betegne dem som paradigmatiske og uttrykk for reell uenighet i oppfatninger. Slike grunnleggende oppfatninger anses som vanskelig å endre (Kuhn, 1962/2007). Selv om tidligere studier har antydet at mer kunnskap om atferdsanalyse bidrar til mer positive oppfatninger, antas paradigmatiske ulikheter å være forbundet med fortsatt uenighet om tilnærming til behandling og forskning med mulige negative effekter for pasienter med behov for behandling og opplæring.

Nøkkelord atferdsanalyse, behaviorisme, filosofisk kritikk, paradigme