Fra hverdagspraksis til strukturell urettferdighet

Abstract

Metoobevegelsen har ført til et økt fokus på kulturelle og strukturelle forhold som bidrar til å opprettholde og usynliggjøre seksuell trakassering og diskriminering i arbeidslivet og andre sektorer i samfunnslivet. Artikkelen er en diskusjon av ulike former for urettferdighet som bidrar til å skape en slik kultur, mer presist, <i>epistemisk urettferdighet</i> og <i>implisitt bias</i>. Disse formene for urettferdighet bidrar til å skape strukturer av sosiale posisjoner hvor noen på urettmessig vis får mer makt og flere fordeler enn andre. Jeg argumenterer for at dette ikke handler om individers dårlige moral, men om at vi bevisst og ubevisst vurderer andre mennesker i lys av oppfatninger om gruppeidentiteter, stereotyper og kulturelle narrativer. Dette kan best motvirkes ved at samfunnsinstitusjonene er organisert med formål om å redusere negative effekter av våre kollektive fortolkningsrammer. Fokuset bør ligge på institusjoner, ikke individer. Det er for det første vanskelig å gjøre folk moralsk ansvarlige for fordommer de ikke er klar over at de har. For det andre, et individorientert perspektiv kan ikke anvendes på strukturell urettferdighet som mest handler om den kumulative effekten av enkelthandlinger som i seg selv ikke er urettferdige.

The «#MeToo movement» has led to an increased awareness of the kind of structural injustice that makes it hard to identify, and get rid of, sexual harassment and gender discrimination. My paper is not about the #MeToo movement or sexual harassment per se, but about the kinds of injustice embedded in ways of communicating and in how we assess each other’s statements and behavior. The first part of my paper discusses how epistemic injustice and implicit bias are present within our everyday social practices. The aim is to show how these forms of injustice contribute to supporting collective frames of interpretation that need to change in order to realize gender equality. In the second part of the paper, I argue that the best solution to avoid the negative effects of implicit bias, and epistemic injustice, is not to focus on an individual’s moral character, but to make institutions responsible. I discuss two reasons why this should be a case for institutions. First, it is hard to make people morally responsible for biases which they are unaware of. Second, structural injustice is often rooted in individual actions that are not in themselves unjust. The injustice occurs when these small actions aggregate into structural patterns of inequality.