En nærstudie av psykomotorisk epikriser

Abstract

Bakgrunn: Utgangspunktet for studien er at språk, kunnskap og makt står i et innbyrdes avhengighetsforhold. Det er derfor ikke tilfeldig at det er store forskjeller i språkbruk mellom ulike fagfelt. Norsk psykomotorisk fysioterapi henter inspirasjon fra ulike fagtradisjoner; både humaniora og naturvitenskapen, men har historisk stått i et avhengighetsforhold til den naturvitenskapelige medisinen. Medisinens objektive, depersonaliserte og faktapregede skrivetradisjon må ses i sammenheng med dens empiristiske kunnskapsarv. Humaniora og samfunnsfag følger andre idealer. Der anses det som en styrke at det synliggjøres at det er mennesker som tar valg og vurderinger i fremstillingen av kunnskap. På bakgrunn av Norsk psykomotorisk fysioterapi sitt brede kunnskapsgrunnlag er det interessant å undersøke hvordan kunnskap formidles i fagets epikriser. Hensikt: Undersøke og frembringe kunnskap om hvordan psykomotoriske fysioterapeuter bruker språket til å konstruere og videreformidle kunnskap i sine epikriser. Videre er formålet å undersøke hvordan de sosiokulturelle forholdene som epikrisen opererer innenfor kan ses i sammenheng med språkbruken. Problemstilling: Hvordan konstrueres og videreformidles kunnskap i psykomotoriske epikriser og hvordan kan dette ses i lys av sosiokulturelle forhold? Materiale: Materialet består av en tekstsamling som inneholder tolv epikriser. Ti av epikrisene er innhentet fra praktiserende psykomotoriske fysioterapeuter. To av epikrisene er hentet fra publiserte bøker fra fagfeltet. Epikrisene er skrevet i tidsrommet mellom 1985-2019. Metode: Kvalitativ tekstanalyse som benytter metoder fra systemisk funksjonell lingvistikk (SFL) og diskursanalyse. Tekstanalysene ble gjort med tanke på å undersøke kunnskapsformidling i psykomotoriske epikriser i lys av sosiokulturelle forhold. Hovedfokuset har vært på maktforhold mellom ulike kunnskapssyn i helsevesenet. Kulturelle- og sosiologiske perspektiver er benyttet for å løfte den tekstnære analysen opp på et sosiokulturelt nivå. På makronivå har jeg studert overordnet tekstorganisering. På mikronivå har jeg undersøkt hvordan fysioterapeutene benytter seg av de språklige ressursene førstepronomen, epistemisk modalitet, aktive- og passive setningskonstruksjoner, nominalisering og talegjengivelse for å konstruere og formidle kunnskap. Hovedfunn: Tekstmaterialet viser stor grad av variasjon der kropp, helse og sykdom pakkes inn i språk og virkelighetsframstillinger av svært ulik karakter. Tydeligst fremkommer faktapregede og ikke-evaluerende påstander som synes å trekke på den biomedisinske «ekspert»-diskursen og en subjekt-objekt-tenkning. De fleste epikrisene fremsto med en depersonalisert skrivestil og det var en tendens til usynliggjøring og «animering» av pasientens egen fortelling. Enkelte epikriser formidler imidlertid det intersubjektive møtet mellom to kroppslige, sosiale og kulturelle subjekter som en ressurs for å utvikle ny kunnskap om pasientenes livsvansker. Tidvis ble også kunnskap om kroppen fremstilt ikke bare som et passivt objekt for tanken, men at gjennom menneskets manifestasjon utrykker kroppen følelser, forestillinger, forventninger og tanker.