Mest meningsfylte dager. En kvalitativ oppgave om sykepleieres opplevelse av eget arbeid i Psykisk helse og TSB

Abstract

Tema: Arbeidet til sykepleiere i feltet Psykisk helse og TSB Metode: Kvalitativ forskningsmetode, der semistrukturerte intervju ble utført. I utførelsen var det brukt lydopptak, som senere ble transkribert. Analyse: Malteruds (2017) STC Hensikten med studien var å få et innblikk i sykepleiere opplevelse av eget arbeid, når de arbeidet på en sengepost i spesialisthelsetjenesten. Resultatene viste at det mellommenneskelige aspektet hadde størst betydning for å oppleve at arbeidshverdagen var god. Like viktig var det å føle at man arbeidet sammen mot et mål som sentrerte seg rundt pasientbehandling. Det mellommenneskelige aspektet som var viktigst, var det som var mellom kollegaene som var likestilte med en selv, hvor sykepleierne kom med betraktninger som gjaldt forventninger til sine kollegaer, kommunikasjon mellom dem og organisering av det daglige arbeidet. Studien viste også at den erfaringsbaserte kunnskapen man tillegnet seg på arbeid, var et viktig aspekt innen arbeidet i psykisk helse og rus. Det å ha et godt arbeidsmiljø, var viktig og kunne bero på ulike faktorer. De faktorene som gjaldt mest her var å samlet vite hvilken betydning hver og en hadde for å skape et godt arbeidsmiljø, der også ledelse ble viktig for å sette kulturen på en sengepost. Kommunikasjon på vaktlag og mellom den enkelte arbeider og ens leder, og det å ha rom for å gi konstruktive tilbakemeldinger ble viktig for å oppleve trivsel på arbeidsplassen. Det mellommenneskelige arbeidet ble trukket frem som mest betydningsfullt for å oppleve trivelsel på arbeidsplassen. Relasjonen en hadde til sine kollegaer ble viktig, noen ganger var til og med kollegaer betraktet som de nærmeste relasjonene man hadde. Det var viktig at sykepleieren fikk utvikle seg i sitt felt, der den personlige og profesjonelle kompetansen var i fokus. Den største motivasjon til å skaffe seg ny kompetanse, gikk på at pasientgruppa hadde endret seg, og det var større fokus på effektivisering på sykehuset. Sykepleierne mente at pasientene hadde større og mer komplekse problemer, og man måtte ofte ta tak i de sosiale problemene under innleggelse. Her spilte den erfaringsbaserte kunnskapen stor rolle i arbeidet, og der sykepleierne følte de utviklet seg mest, var under veiledning. Resultatet gjenspeilet at sykepleierne samhandlet med mange, der både det tverrfaglige samarbeidet og samarbeid med kommunehelsetjenesten ble trukket frem. I denne forbindelse, kom det frem at samhandling hadde fått større betydning for feltet psykisk helse og rus den senere tid, og sykepleierne så på dette som en ressurs for helhetlig pleie, samtidig som den kunne stjele tid og fokus bort fra pasientene på sengepostene. I tillegg merket man at organisasjonen var i en endring, der pasientgruppen på avdelingen var mer samlet enn spesialisert, og sykepleierne opplevde at det var mer å gjøre. Tendensen var at sykepleierne i TSB merket den største endringen, hvor man hadde mer krav til hver enkelt som arbeidet, og man hadde mer å sette seg inn i. Over det daglige arbeidet ble også organisatoriske forhold betraktning som betydningsfulle faktorer for sykepleierne i studien. Medbestemmelse i egen turnus, rullering på å ha ansvarsvakter og ledelse pekte seg ut som de organisatoriske faktorene med størst innvirkning på deres arbeid i spesialisthelsetjenesten.