Diagnostikk og behandling av hydronefrose hos barn ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i 1991-1996 og 2001-2006

Abstract

Bakgrunn: Den vanligste årsaken til hydronefrose hos barn er avløpshinder i urinveiene. Dette ble tidligere ofte først oppdaget etter symptomdebut og deretter korrigert kirurgisk da man mente det ville forhindre nyreskade. Prenatal screening har gjort at de fleste tilfeller av hydronefrose hos barn nå oppdages før symptomdebut. De siste år har man valgt en mer konservativ holdning da man har forstått at hydronefrose kan gå i spontan regress uten å skade nyrene. Spørsmålet har vært hvor aggressive man skal være i håndtering av hydronefrose hos barn da noen få tilfeller fører til uopprettelig nyreskade. Materiale og metode: Vi har gjort en retrospektiv studie hvor vi har sammenlignet diagnostikk og behandling av hydronefrose hos barn utredet og behandlet ved Universitetssykehuset i Nord‐Norge i to tidsperioder; 1991‐96 og 2001‐06. Vi har inkludert alle barn under 15 år med bestemte diagnosekoder, i alt 140 pasienter. Gjennom pasientjournaler har vi registrert årsaker til kontakt med helsevesenet, utredning og behandling av barna på UNN. Med dette har vi prøvd å besvare om det har blitt en holdningsendring mtp. behandling og om denne er i tråd med dagens internasjonale anbefalinger. Oppgaven kan også anses som et oversiktsarbeid på dette området. Resultat og fortolkning: Barna som fanges opp får hoveddiagnose og opereres ved samme omtrent alder i de to tidsperiodene. Antallet operasjoner var likt. Det var derimot flere diagnostiserte tilfeller i den seneste perioden. Man har tatt i bruk nyere diagnsoeverktøy. Konklusjon: Ut fra våre funn kan man stille spørsmål ved nytten av prenatal screening for hydronefrose. Det er viktig, men svært utforende å identifisere de få barna som virkelig vil ha nytte av tidlig kirurgisk behandling. Man har blitt mer pågående når det gjelder diagnostikk på UNN uten at dette har ført til endret antall operasjoner. Utredningen er i tråd med internasjonale anbefalinger. Det er imidlertid også svært viktig å balansere den diagnostiske tilnærmingen slik at man unngår unødige og plagsomme undersøkelser i utredning og oppfølgning av barna.