Improving the spirit – increasing the chances of survival : results of multiprofessional training of medical teams in Iraq and Norway

Abstract

This work is a synthesis of experiences gained during ten years of helping healthcare providers improve their service to victims of injury and acute disease. This work is based on my participation in two programs: The Trauma Care Foundation’s Mine Injury Management Program in Kurdistan, northern Iraq, and the BEST Foundation: Better & Systematic Trauma Care’s trauma team training program in Norwegian hospitals. My experience with both programs took place from 1996 to 2006-7. <br>The purpose of the thesis was to: <br>1. Describe and assess the effects of trauma team training in Norway, and summarize health personnel’s experience from implementation, and <br>2. Describe and assess the adaptation and maturation of a pre-hospital trauma care system in northern Iraq, and determine the impact of this system on villagers in mine-affected areas. <br>I have summarized these experiences in order to enable health workers with a need for training and system improvement to draw upon our experiences. <br>The thesis consists of five papers. In the first paper, the team training method from Norway is described as a solution to the team members’ perceived lack of team skills (communication, leadership, and cooperation). In the second paper, the effects of team training are described in terms of perceived quality of care during multi-trauma resuscitation and individual knowledge and confidence. The feasibility of team training was also assessed. The third study is a follow-up of a program that trained paramedics and first responders in Kurdistan in northern Iraq, with an evaluation of the adaptation and maturation of the trauma system. The fourth study examined the impact of the development of chains of paramedics and first responders on Kurdish villages. Finally, the fifth paper examined how Norwegian healthcare personnel manage to maintain team training in their institutions. <br>In these projects, we found that short-term educational activities are effective if they are targeted carefully, which indicates that they should be planned and adapted with cooperation between the local healthcare workers and the external teachers. We found that it is possible to transfer knowledge that continues to live and grow in some organizations, but that this is dependent on support to enthusiasts in the organizations in question. In both locations, the healthcare providers adapted their new knowledge and skills to different patient groups and different medical situations. Treatment quality seemed to remain at a high level. System maturation in northern Iraq resulted in a reduced time interval between injury and the first medical response, and improved physiological function after transportation. In areas where demanding medical challenges, such as severe trauma, occur infrequently, it seems useful to share experiences among health workers. In both settings, we found that health workers take responsibility for further development of their services, and that they are able and willing to apply their experience to other areas of patient care. <br>Healthcare providers will act responsibly and employ what they believe are useful training methods provided they receive some sort of support. Responsible health personnel can be a powerful force of change. The training methods described here have great potential for application in similar areas. Medical training in low-income countries is a political act that has implications for the trainees and the societies in which they live that reach beyond the medical arena. In Norway, the decision on where to devote ones energy is also a political matter. However, trauma does not occur indiscriminately, neither should trauma training.

Avhandlingen er basert på deltakelse i to programmer: Trauma Care Foundations mineskadeprogram i Kurdistan, Nord-Irak, og Stiftelsen BEST: Bedre & systematisk traumebehandlings treningsprogram for traumeteam på norske sykehus, begge i perioden 1996 til 2006-7. I begge programmene var formålet å gi helsepersonell praktisk og teoretisk opplæring for å forbedre behandlingen av pasienter med skader og akutt sykdom. <br>Formålet med avhandlingen var å: <br>1. Beskrive og evaluere effekten av traumeteamtrening i Norge, og oppsummere helsepersonellets erfaringer fra implementeringen. <br>2. Beskrive og evaluere hvordan det prehospitale traumesystem i Nord-Irak modnet og tilpasset seg, og betydningen av systemet for landsbyboerne i mineområdene. <br>Avhandlingen består av fem artikler. I den første beskrives treningsprogrammet for traumeteam som en løsning på teammedlemmenes opplevde mangel på teamferdigheter (kommunikasjon, ledelse og samarbeid). I den andre artikkelen evalueres effekten av treningen på opplevd behandlingskvalitet under resuscitering av multitraumatiserte, individuell viten og fortrolighet. Vi evaluerte også muligheten for å gjennomføre teamtrening. Det tredje studien er en oppfølging av mineskadebehandlere og førstehjelpere i Nord-Irak med vekt på hvordan det prehospitale system modnet og tilpasset seg endrede behov. Betydningen traumesystemet hadde for landsbyboerne i mineområdene ble undersøkt i artikkel fire. Den femte artikkelen undersøkte hva som avgjør om norsk helsepersonell lykkes med implementering av teamtrening på sine sykehus. <br>Vi fant at korte treningskurser er effektive hvis de er målrettet og planlegges nøye etter deltakernes behov. Vi fant også at kunnskapen fortsetter å gro i organisasjonene og kan videreføres, men dette avhenger av at det finnes entusiaster som driver implementeringen, og i hvilken grad de får støtte. I begge områder tok helsepersonellet selv ansvar for å tilpasse viten og kunnskaper til nye pasientgrupper. Behandlingskvaliteten ser ut til å holde seg når kunnskapene blir brukt på nye grupper. I Nord-Irak førte modningen av traumesystemet til at tidsintervallet fra skade til første medisinske hjelp ble redusert og at den fysiologiske effekten av behandlingen økte gjennom studieperioden. I områder med sjeldne, krevende traumepasienter ser det ut til å være nyttig å dele erfaringer mellom helsepersonell ved nettverksmøter eller månedlige møter. Vi fant at helsepersonell tar ansvar for å forbedre sine tjenester, og at de er i stand til å overføre sine er faringer til andre områder i pasientbehandling. <br>Studiene viser at helsepersonellet er ansvarlige, og bruker hva de opplever som nyttige læringsmetoder dersom de får en viss støtte. Denne typen helsepersonell har en sterk endrings- og utviklingskraft. De beskrevne treningsmetodene ser ut til å ha stort potensial for spredning til beslektede områder. Medisinsk opplæring i fattige land er en politisk handling. Opplæringen har ikke bare konsekvenser for de skadde, mineskadebehandlere, og førstehjelpere, men også for samfunnet, og betydningen rekker utover det medisinske. Også i Norge er beslutningen om hvor man som utdannet med spesialkompetanse skal bruke sin energi et politisk spørsmål. Personskade rammer ikke tilfeldig. Det bør treningen ikke heller.