Hvordan kan familieterapi bidra med å fremme resiliens hos barn?

Abstract

Denne oppgaven besvarer hvordan familieterapi kan bidra til å fremme resiliens hos barn. Oppgaven er induktiv og kvalitativ i sin tilnærming, og tar utgangspunkt i en analyse av et dybdeintervju gjennomført med fire erfarne familieterapeuter. Resultatene fra dybdeintervjuene blir drøftet mot eksisterende teori innen familieterapi og resiliens, samt tidligere forskning innen tematikken. Oppgaven konkluderer med at det er flere faktorer ved familieterapi som bidrar til å fremme resiliens hos barn. Familieterapien tilrettelegger økt mestring, styrking av ressurser og selvbilde, og bidrar til økt forståelse av egne og familiens situasjon og opplevelser. Disse forholdene bidrar direkte inn i barns resiliensutvikling. Som en naturlig konsekvens av at barn i utgangspunktet ikke er primærpasient i behandlingsformen, så er utviklingen av resiliens i hovedsak indirekte. Forhold knyttet til barnets miljø, herunder foreldrenes relasjon og omsorgsevne er indirekte knyttet til barns utvikling av resiliens. I denne sammenheng har psykoedukasjon en sentral betydning. Familieterapien tilrettelegger for reduksjon av risikofaktorer og styrker resiliensmekanismer både for barnet og i barnets miljø. Behandlingsformen har sannsynligvis potensiale til å bidra ytterligere i et barns resiliensutvikling ved økt fokus på denne tematikken blant familieterapeuter.