Behandling av atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer ved demens (APSD): Seponering av antipsykotika

Abstract

Bakgrunn: For å modifisere APSD ved sykehjem er antipsykotika brukt i stor grad og bruken står ikke i forhold til dokumentasjon av effekt og bivirkingsprofil. Norske retningslinjer anbefaler ikke-farmakologisk behandling som førstevalg ved APSD, og ved behov for antipsykotika-behandling anbefales det å prøveseponere 6-12 uker etter oppstart. Formål: Å gi en oversikt over publiserte data vedrørende 1) Seponering av antipsykotika brukt for å behandle APSD, og 2) Nytteverdien av ikke-farmakologiske intervensjoner for å få ned forbruket av antipsykotika forskrevet for APSD. Deltakere: Eldre med varierende grad av demens med APSD som er forskrevet antipsykotika for 3 1 måned og som hovedsakelig er sykehjemsbeboere eller innlagte/polikliniske pasienter ved sykehus, de fleste uten tidligere psykiatrisk diagnose. Material og metode: En systematisk litteraturoversikt ble laget hvor Embase, Medline og PsycINFO ble søkt for tidsperioden 2002-2022. Inklusjonskriterier var «seponering av antipsykotika hos eldre med demens uten farmakologisk intervensjon». Publikasjonene er kvalitetsvurdert etter GRADE-tilnærmingen. Primærutfallet var andelen deltakere hvor antipsykotika var seponert ved studiets slutt, uten forverring av APSD eller gjenopptatt antipsykotika-bruk. Sekundærutfallene var andre parametere som indikerer suksess av behandling av APSD. Resultater: Det er funnet 6 artikler som inneholdt totalt 14 studier og 2 kasuistikkrapporter om seponering av antipsykotika forskrevet for APSD. Evidensnivået var fra 1a til 5. Seponering av langtidsbruk av antipsykotika ser ut til å kunne gjøres uten at APSD forverres, spesielt ved med mildere APSD. Brå seponering ser ut til å være mulig, men seponeringssymptomer kan forekomme, spesielt hos de som har brukt høyere doser av antipsykotika. Det er funnet 6 artikler som inneholdt totalt 27 studier om ikke-farmakologiske intervensjoner for å redusere antipsykotika forskrevet for APSD. Evidensgraden varierte fra II 1a til 4. Intervensjonene var rettet mot fagfolk og kan hovedsakelig inndeles i 4 undergrupper: utdanningsprogrammer, samarbeid og personalstøtte fra tverrfaglig team, forbedring av medisingjennomganger og multikomponent-intervensjoner. Av disse ser det ut til at utdanningsprogrammer i kombinasjon med legemiddelgjennomgang gir best resultater. Robuste studiedesign og komplekse intervensjoner ser ut til å ha større positiv effekt enn hvilken type intervensjon som var brukt. Konklusjon: Seponeringsstudiene som har blitt gjort fram til i dag er av begrenset kvalitet, dog peker de mot at seponering av antipsykotika ved APSD ikke forverrer APSD-symptomene og at ikke-farmakologiske intervensjoner kan være effektive. Flere godt designede seponeringsstudier er ønskelig.