Elektroniske meldinger i spesialist- og kommunehelsetjenesten: Aktører og nettverk i samspill

Abstract

Sammendrag

Samhandlingsreformen er å anse som oppstarten for elektronisk kommunikasjon i helse- og omsorgssektoren. Denne dialogformen skulle bidra til raskere og sikrere informasjonsutveksling og sømløse pasientforløp. Forskning viser likevel utfordringsområder som bidrar til samhandlingsvansker de ulike tjenestenivåene imellom. Oppgavens problemstilling: «Hvordan skaper elektroniske meldinger føringer for samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten i pasientforløpet?» Studien undersøker samspillet mellom teknologi (ikke mennesket) og det sosiale (mennesket). Aktør- nettverk teori benyttes, ettersom denne befinner seg i en posisjonen mellom sosialkonstruktivisme og teknologi determinisme. Drøftingen vil også bli belyst fra andre STS (Science and Technology Studies) teoretiske perspektiver. Masteroppgaven er en kvalitativ studie som undersøker hvordan elektroniske meldinger skaper føringer for samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. Den elektroniske meldingen er hovedaktøren i oppgaven, og det empiriske materialet baserer seg på semistrukturerte intervju med helsepersonell i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Gjennom resultatene og drøftingen fremkommer det at deler av inskripsjonene i meldingens skript legger til rette for fleksibilitet. Dette gir helseaktørene valg omkring informasjonsinnhold og prioriteringer. I tillegg viser studien at ulik kontekst og forforståelse genererer ulikt informasjonsbehov. Disse forskjellene samt meldings fleksibilitet bidrar til implikasjoner for den elektroniske samhandlingen. Studien viser videre at elektroniske meldinger innehar en dobbeltrolle. De skal både ivareta informasjonsoverføringen, men også fungere som pasientenes journal. Denne dobbeltrollen synes å føre til begrensinger omkring hva helseaktørene tillater seg å videreformidle, men også en forpliktelse omkring formalitet i språket. Dette kan betraktes som hinder for dokumentasjonsoverføringen, og et kollegial samhandlingsfellesskap. Tross kommunikasjonsteknologi benyttes telefonen ennå som formidlingsaktør i de tilfeller hvor helseaktørene ikke opplever å kunne overlate hele dialogansvaret til elektroniske meldinger. Studien viser behov for møteplasser som kan utvide helseaktørenes forståelse for hverandres arbeidsfelt. Det vil dessuten være hensiktsmessig å se nærmere på begrensningene teknologiens utforming skaper for utveksling av sensitiv informasjon og kollegialt felleskap. Nøkkelord: Elektronisk melding, spesialist- og kommunehelsetjenesten, samhandling, helseaktør, aktør-nettverk, Science and Technology Studies (STS), kontekst.