Sykepleiers erfaringer med infeksjonssykdom hos pasienter på sykehjem i nordnorske distriktskommuner

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Samhandlingsreformen krever at kommunehelsetjenesten har kompetanse til å ivareta kronisk syke pasienter, og det skal sikres tidlig diagnostisering og behandling. Samtidig skal reformen sikre riktig bruk av sykehus. Pasienter på sykehjem har et omfattende hjelpebehov, og de er mer utsatt for infeksjoner og har dårligere håndteringsmekanismer når infeksjoner oppstår. Erfaringsmessig overflyttes ofte pasienter fra sykehjem til sykehus for behandling av infeksjoner. I distriktene er det ofte lang reisevei, og de kan bli forvirret av denne overflytningen. På bakgrunn av dette har jeg reflektert over om det vil ha større nytteverdi å yte behandling lokalt. Hensikten med denne studien er derfor å tilføre mer kunnskap om behandling av infeksjoner hos pasienter på sykehjem.

Problemstilling: Hvilke erfaringer har sykepleiere i nordnorske distriktskommuner med å oppdage og behandle akutte infeksjoner hos pasienter på sykehjem?

Metode: I studien er det benyttet kvalitativ metode. Det er gjennomført semistrukturerte individuelle intervju av fem sykepleiere. Systematisk tekstanalyse av Malterud ble benyttet for analysen av datamaterialet.

Resultater: Resultatene viser at sykepleiere på sykehjem i nordnorske distriktskommuner har evner, ønske og mulighet til å behandle infeksjoner hos pasienter. De opplever rammebetingelser i sin arbeidshverdag som både støtter og hindrer tidlig oppdagelse og behandling av infeksjoner. Informantene mener brukermedvirkning står sentralt ved behandling av infeksjoner, og de har ulike erfaringer med å ivareta brukermedvirkningen på en systematisk måte. Sykepleierne møter også etiske utfordringer knyttet til overbehandling og manglende hensyn til pasientens ønsker. Distriktssykepleiere jobber under små forhold, hvor et velfungerende samarbeid, kollegastøtte og nærhet til lege trekkes frem som å være positivt for pasienter med infeksjonssykdom på sykehjem. Kontinuitet i helsepersonellet og høy erfaringsbasert kompetanse er faktorer som oppleves positive. Små fagmiljø, lang avstand til sykehus og utfordrende værforhold er faktorer som fremstår som hindringer. Også manglende fagkunnskap, lite organisatorisk støtte til kompetanseheving, mangelfulle organisatoriske rutiner og struktur for dokumentering er faktorer som hindrer tidlig oppdagelse og behandling av infeksjoner hos pasienter på sykehjem.

Konklusjon: Gode organisatoriske rutiner for fag- og samarbeid, fokus og prioritering fra ledelse til å arbeide kunnskapsbasert, sikre god opplæring av vikarer og tid for helsepersonell til kompetanseheving knyttet til infeksjoner, vil kunne bidra til at pasienter får korrekt behandling til riktig tidspunkt ved infeksjonssykdom. Brukermedvirkning bør ivaretas gjennom systematiske forhåndssamtaler, og grundig dokumentasjon av pasientens preferanser. Oppfylles disse faktorene, kan det bidra til at sykehjemspasienter med infeksjonssykdom som har behov for sykehusinnleggelse, får det til riktig tid.

Nøkkelord: Infeksjoner, geriatrisk pasient, sykehjem, distriktssykepleie, sykepleierkompetanse, kvalitativ studie.