"Oppfølging av eldre med depresjon er ikke en prioritert sykepleieoppgave" En kvalitativ studie om hjemmesykepleiere sine erfaringer med oppfølging av eldre med depresjon

Abstract

Bakgrunn: I denne undersøkelsen søkes det innsikt i erfaringer hjemmesykepleiere har med oppfølging av eldre med depresjon. Flere lovpålagte oppgaver, begrensede ressurser og flere pasienter med behov for pleie- og omsorgstjenester har vært med å legge et press om mer effektivitet i hjemmesykepleien. Eldre utgjør en stor del av pasientgrunnlaget for denne tjenesten. Forskning viser at depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene i denne aldersgruppen. Eldre har risiko for å utvikle komplikasjoner og svekket helse som følge av depresjon. Denne undersøkelsen er viktig fordi det er begrenset kunnskap som belyser sykepleiere sine erfaringer med oppfølging av eldre med depresjon i hjemmet. Problemstilling: Hvilke erfaringer har hjemmesykepleiere med å følge opp eldre med depresjon? Metode: Dette er en kvalitativ studie inspirert av hermeneutisk tilnærming. Det er gjort fem intervju av sykepleiere som arbeider i hjemmesykepleien. Deltagerne har erfaring med å følge opp eldre med depresjon. Intervjuene er analysert med utgangspunkt i Malteruds systematiske tekstkondensering. Teori: Det teoretiske grunnlaget omhandler depresjon hos eldre og hjemmesykepleiens rammer og organisering, Kari Martinsens teori om personsentrert profesjonalitet, kompetansetrekanten til Skau, samt Brookers teori om personsentrert omsorg. Relevant forskning er også drøftet opp mot resultatene. Resultat: Resultatene fra undersøkelsen viser at oppfølging av eldre med depresjon ikke er en prioritert sykepleieoppgave. Felles mål for oppfølging av eldre med depresjon er mangelfull og det er ikke samarbeid med psykiatritjenesten. Sykepleiere har et sterkt ønske om veiledning. Det er ikke kultur eller rom for faglig refleksjon og et konstant press påvirker sykepleierne. Undersøkelsen viser at sykepleiere gjør det beste ut av situasjonen for at eldre med depresjon skal føle seg ivaretatt og tar grep for å bruke mer tid hos pasientene. Konklusjon: Når oppfølging av eldre med depresjon ikke er en prioritert sykepleieroppgave får ikke hjemmesykepleiere anledning til å være «oppmerksomt tilstede» og gjøre tilstrekkelige profesjonelle vurderinger av pasienten. Eldre sine behov for oppfølging i forhold til depresjon kan bli oversett som en følge av at depresjon sjelden er nevnt i enkeltvedtaket til mennesker i denne pasientgruppen. Manglende organisasjon- og informasjonskontinuitet gir svekket personkontinuitet i oppfølgingen. Dette kan gjøre det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold til pasienten og videre samhandling i forhold til oppfølging av pasientene. Mangel på kontinuitet kan sette utøvelsen av faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp i fare. Mangel på veiledning og refleksjonsrom svekker muligheten sykepleiere har for å utvikle sin personlige kompetanse i oppfølging av eldre med depresjon. Dette kan også bidra til at etiske spørsmål ikke blir tatt opp. Konstant press med å ikke klare å utføre faglige og etiske handlinger på grunn av krav om effektivitet kan lede til moralsk stress hos sykepleierne. Dette kan påvirke sykepleierne sin helse i form av stress og dårlig søvn. Sykepleierne er opptatt av personsentrert tilnærming slik at eldre med depresjon skal føle seg ivaretatt og for at sykepleierne skal finne ut hva den eldre «bærer på». Når sykepleiere sjonglerer med tiden for å dekke pasientene sine behov kan det være med å skjule at det er behov for mere ressurser for å ivareta pasientene og andre viktige oppgaver som legemiddelhåndtering og dokumentasjon.