Naturopplevelsen og kreativitetens pusterom: Vår altfor-menneskelige dialog med verden

Abstract

Med utgangspunkt i personlige erfaringer og empiriske undersøkelser, tar jeg i denne oppgaven fatt på å gi et filosofisk svar på hvorfor naturopplevelsen ser ut til å stimulere til kreativitet. Jeg bruker spesifikke momenter fra Graham Harmans objektorienterte ontologi til å argumentere for at artefakter døyver opplevelser av verden som annen og fremmed fra vår egen 'livsverden', og dermed bidrar til å 'innsnevre' kreativitetens 'pusterom'. Det som kunne vært en inspirerende dialog med verdens fremmede objekter blir til en enveisdialog der objekter 'taler' på våre egne premisser. "Artefakt" oversettes til "tause objekter". Grunnen til at artefakter forstås som tause, er at vår relasjon til dem – fordi de er ment som flittige tjenere for vår prediksjon og kontroll over fremtiden – tvinger objektene til å krystalliseres til selv-identiske, varige størrelser, og at selv-identiske objekter, dersom vi følger de tekniske detaljene i Harmans teori om estetiske opplevelser, ikke er i stand til å trigge opplevelser av verden som annet og fremmed fra vår egen ‘livsverden’. Naturopplevelsen blir dermed et spørsmål om vår relasjon til objekter og hvorvidt objektene er gjenstand for kontroll over fremtiden idet de oppleves.