dc.description.abstract | Universitetet i Tromsø ved Institutt for Samfunnsmedisin har gjennom tre spørreskjemabaserte
tverrsnittsundersøkelser studert kommunal samfunnsmedisinsk legetjeneste i forhold til arbeidsinnhold
og arbeidsforhold før og etter Fastlegereformen, og hvilke faktorer som har påvirket utviklingen.
Prosjektet inkluderer også intervjuer før og etter introduksjonen av reformen av kommunale
administratorer, politikere, samfunnsmedisinere og allmennmedisinere om forebyggende helsearbeid og
offentlige allmennmedisinske oppgaver. Bakgrunnen for prosjektet var signaler om manglende
rekruttering, stabilitet og tilpasning for leger i alle deler av primærhelsetjenesten og usikkerhet omkring
effektene av reformen i forhold til dette og det forebyggende helsearbeidet.<br>
Resultater<br>
På tross av at flere leger var involvert i samfunnsmedisinsk arbeid, ble det totale samfunnsmedisinske
arbeidet redusert fra 1994-1999 og til 2002, mens tid brukt til kurativt arbeid blant
samfunnsmedisinerne økte. Reduksjonene var størst for miljørettet helsevern og for administrativt
arbeid. Disse forandringene i arbeidstidsbruk var avhengig av alder og kjønn, om samfunnsmedisinsk
arbeid var kombinert med klinisk arbeid eller ikke, spesialitet i samfunnsmedisin, avlønningsform og
kommunestørrelse.<br>
I løpet av observasjonstiden økte antall vakanser; antall heltidsstillinger ble redusert og turnover i
samfunnsmedisinske legestillinger økte. Det ble færre med spesialitet i samfunnsmedisin i aktuelle
stillinger. De som sluttet i samfunnsmedisinske stillinger gikk stort sett til klinisk medisin, spesielt
allmennmedisin. Begrunnelsene for å slutte i samfunnsmedisinske stillinger og premisser for å vende
tilbake endret seg ikke fra 1999 til 2002. Årsaker til å slutte var gjerne manglende balanse mellom
autonomi, kompetanse og ansvarsmengde og mellom krav og tilgjengelige ressurser. De avgjørende
faktorene i forhold til å vende tilbake til slik stilling var gjerne knyttet til balansen mellom faglig
identitet og utfordringer og organisatoriske og strukturelle forhold. Resultatene kan tolkes dithen at man
fremover i stor grad må beregne å drive nyrekruttering og stabilisering av de nyrekrutterte for å dekke
opp ledige stillinger. <br>
Funnene fra spørreskjemaundersøkelsene samstemmer med resultatene fra intervjuundersøkelsene. De
lovpålagte oppgaver og hovedoppgaver slik kommunehelsetjenesteloven definerer dem, som kurativt
arbeid, legevakt/beredskap og helsestasjonsarbeid, synes innenfor ett år etter oppstart av FLO å ha blitt
opp-prioritert og tilsvarende dimensjonert, mens forebyggende arbeid for øvrig - som innbefatter
skolehelsetjeneste og de samfunnsmedisinske områdene miljørettet helsevern, administrasjon og
ledelse, smittevern og opplysningsarbeid, ble nedprioritert. Generelt kom de individrettede oppgavene
og tjenestene ut som best dekket og høyest prioritert, mens de indirekte, grupperettede oppgaver ble
dårligst dekket og lavest prioritert gjennom reformens første år.<br>
Det var liten aktivitet i helseovervåkning, politikkutvikling og oppfølging og kontroll, både før og etter
introduksjonen av Fastlegereformen. Aktiviteter på både helseovervåkning og evaluering ble gjort i
begrenset grad, mens på politikkutvikling ble det gjort oftere, sannsynligvis knyttet til arbeidet med
reformen. Knappe 40% av kommunene anga årlig å ha gjennomført undersøkelse av uvanlige, skadelige
eller uheldige sykdomstilfeller. | en_US |