Velferdsteknologi i hjemmesykepleien. Hvilke erfaringer har sykepleiere i hjemmesykepleien med implementering av medisindispensere som alternativ til ordinær medisinutdeling?

Abstract

Helse- og omsorgstjenestene vil i årene som kommer møte en fremskrevet utfordring med å rekruttere nok helsepersonell, i tillegg til demografiske endringer som innebærer en høyere andel eldre i befolkningen, ofte med sammensatte og komplekse hjelpebehov. Som følge av dette har kommunene, gjennom nasjonale føringer, blitt bedt om være innovative, og se etter nye måter å levere helse- og omsorgstjenester. Et av alternativene som har blitt lansert, er bruk av velferdsteknologi. Denne studien tar utgangspunkt i den kommunale satsingen på velferdsteknologi og de forventede utfordringene kommunene vil få med å rekruttere kvalifisert helsepersonell. Gjennom å se på hvilke erfaringer sykepleiere har med bruk av medisindispensere som et alternativ til ordinær medisinutdeling, er målet å synliggjøre om det er sider ved implementeringsprosessen som vil være viktig å ta hensyn. Kommuner som planlegger innføring av velferdsteknologi kan dra nytte og lærdom av denne studien, både for å sikre en god innføring, men også for å se om ressursene blir benyttet på en effektiv måte. Tidligere forskning viser til ulike drivere og barrierer som må hensyntas ved innføring av velferdsteknologi. Dette omhandler blant annet viktigheten med forankring og bred involvering, i tillegg til informasjon, opplæring og kunnskapsutvikling. Det er også viktig med en organisasjonsstruktur som er tilpasset endringene, i tillegg til at teknologien er tilpasset behovene til tjenestemottakerne. Dette er en kvalitativ studie hvor jeg intervjuet sju sykepleiere fordelt på tre kommuner. Jeg har benyttet tematisk analyse i tolkning og bearbeiding av innsamlet datamateriale. Teori om kunnskapsarbeid, innovasjon og læring i organisasjoner er anvendt i drøftingen av funnene i studien. Denne studien viser at sykepleierne i stor grad gir uttrykk for å være fornøyd med innføring av medisindispenser som et hjelpemiddel i medisinadministreringen. Det var viktig at tjenestene hadde en organisering som var tilpasset bruk av teknologi. I tillegg at det var gjort et godt forankringsarbeid i tjenesten, og at behov for informasjon og opplæring ble ivaretatt. Sykepleierne var opptatt av tjenestemottakerens mestring og selvstendighet, og erfarte at tilpasset teknologi var avgjørende også med tanke på bedre ressursutnyttelse. Skepsis og motstand, både blant tjenestemottakere og tjenesteytere, for å ta i bruk medisindispenser er i endring, fordi velferdsteknologi i større grad har blitt en del av hverdagen i kommunale helsetjenester.