Perkutan aotaklaffimplantasjon : behandling av pasienter med alvorlig aortastenose som er ekskludert fra tradisjonell ventilkirurgi

Abstract

Bakgrunn: Aortastenose er den vanligste av klaffelidelsene og rammer oftest eldre med økende insidens med alderen. Ved utvikling av alvorlig og symptomgivende aortastenose er utfallet dårlig med en 3 års overlevelse på 30- 35%. De som rammes får oftest betydelige plager som dyspnoe, angina og synkopetendens. Tradisjonell behandling er kirurgisk implantasjon av ny aortaklaff, men for mange vil ikke det være mulig grunnet komorbiditet. Disse blir ekskludert fra åpen kirurgi på grunn av høy risiko og tilbys kun konservativ behandling med medikamenter. For disse pasientene har det nå blitt utviklet en ny metode med perkutan implantasjon av aortaklaff. Metode: Jeg har gjort et litteraturstudie på prosedyren og sett på internasjonale erfaringer og har i studien inkludert de 22 første pasientene som har blitt operert i Tromsø hvor jeg har sett på utfallet etter ett år. For statistiske beregninger har jeg brukt programmet SPSS. Resultat: Det er en 30 dagers mortalitet på 4,55 % (1 av 22) og en 1 års mortalitet på 9,1% (2 av 22). Det ses en signifikant bedring i middelgradient med p< 0,001, mens ingen signifikant bedring i EF(venstre ventrikkel ejeksjonsfraksjon) med p= 0.08, men det var en positiv trend. Konklusjon: Dette er en nøye utviklet metode basert på langtidserfaringer fra flere spesialistgrupper. Cirka 30% av pasientene blir ekskludert fra den tradisjonelle metoden grunnet høy komorbiditet som gir økt risiko for død. Disse vurderes for den perkutane prosedyren gjennom en helhetsvurdering av pasienten. Pasienter uten behandlingstilbud har dårlig prognose, og den resterende tiden er preget av dårlig livskvalitet. Pasientgruppen jeg har sett på har en ett- års overlevelse med den perkutane metoden på 90.1%. Dette er bra sammenlignet med studier på symptomatisk ubehandlet aortastenose som viser 62 % overlevelse etter ett-år. I pasientgruppen studerte kan man se en signifikant bedring av middelgradient over aortaklaffen, men endring av EF var ikke signifikant. Til tross for at langtidsresultater ikke foreligger enda ser man at resultatet er lovende.