D-dimer for diagnosis and risk assessment of first and recurrent venous thromboembolism

Abstract

Venøs tromboembolisme (VTE) er en samlebetegnelse på dyp venetrombose (DVT) og lungeemboli. D-dimer, en blodprøve for koagulasjon og fibrinolyse, har vært en sentral del av VTE-diagnostikken i flere tiår. Blodprøven D-dimer har flere bruksområder og kan dermed reflektere ulike aspekter ved VTE. I denne avhandlingen har vi undersøkt i) om det er trygt og effektivt å bruke D-dimer uten samtidig bruk av risikoskår for å utelukke DVT hos pasienter med mistenkt DVT, ii) sammenhengen mellom D-dimer-nivå og førstegangs VTE og hvordan overvekt og inflammasjon påvirker denne sammenhengen, og iii) betydningen av D-dimer målt ved diagnosetidspunktet på risikoen for residiverende VTE. I artikkel I inkluderte vi pasienter henvist til Universitetssykehuset Nord-Norge med mistenkt DVT. Basert på de faktiske DVT-diagnosene ved det første besøket eller i løpet av de påfølgende tre månedene, estimerte vi hvor mange DVTer som ville ha blitt oversett (udiagnostisert) hvis D-dimer alene hadde vært den diagnostiske strategien. I artikkelen fant vi at D-dimer alene er trygt for å utelukke proksimal DVT hos ikke-innlagte pasienter og at denne strategien har potensiale til å forenkle og øke effektiviteten av utredningen. I artikkel II utførte vi en befolkningsbasert nøstet kasus-kontroll studie med VTE-kasuser og tilhørende matchende kontroller fra Tromsøundersøkelsen. D-dimer ble målt i blodprøver som var tatt ved inklusjon og odds ratioer for VTE ble beregnet utfra D-dimer-kvartiler. I studien fant vi at høyere D-dimer ved inklusjon er assosiert med økt risiko for førstegangs VTE, og at D-dimer-nivåene delvis reflekterer underliggende tilstander relatert til overvekt og inflammasjon. I artikkel III inkluderte vi pasienter med førstegangs symptomatisk VTE fra TROLL-studien ved Sykehuset Østfold. Alle tilfeller av residiverende VTE i oppfølgingstiden ble registrert, og den samlede insidensen av residiv ble estimert etter henholdsvis D-dimer ≤1900 ng/mL (≤25 persentilen) og >1900 ng/mL på diagnosetidspunktet. I studien fant vi at lav D-dimer på diagnosetidspunktet trolig kan identifisere pasienter med lav risiko for residiverende VTE. Hos disse kan blodfortynnende behandling trolig stoppes etter den første behandlingsfasen. Funnene i denne avhandlingen viser bredden i bruken av D-dimer og dens viktige plass både i diagnostikken av førstegangs DVT og prediksjonen av residiverende hendelser. De foreslåtte strategiene i avhandlingen har potensiale til å forbedre dagens håndtering av VTE.