Forholdet mellom uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 (2) og straffebud helt eller delvis uten skyldkrav

Abstract

Spørsmålet som vurderes er om uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 (2) setter grenser for konvensjonsstatenes bruk av unntak fra skyldkravet på strafferettens område. Gjennomgangen av kildene, herunder EMDs praksis og internasjonal litteratur på området, viser at spørsmålet er uklart, men at overvekten av kildene tilsier at de enkelte konvensjonsstatene står fritt til å ilegge straff på objektivt grunnlag på strafferettens område, så lenge de prosessuelle rettssikkerhetsgarantiene overholdes.

Likevel har Høyesterett i Rt. 2005 s. 833 lagt til grunn at uskyldspresumsjonen kan begrense bruken av straffebud helt eller delvis uten skyldkrav. Med henvisning til EMK art. 6 (2) ble det uttalt at bruken av objektive straffbarhetsvilkår ”må holdes innenfor visse grenser i tråd med de kriterier som er trukket opp for presumsjoner”. Det aktuelle straffebudet i saken var strl. § 195, som etter sin ordlyd gir grunnlag for å ilegge straff for å ha hatt seksuell omgang med personer under 14 år selv om man har vært aktsomt uvitende om personens alder. Høyesterett anså dette for være uforenelig med uskyldspresumsjonen, og uttalte: ”for å oppfylle uskyldspresumsjonen i EMK må loven tolkes slik at den gir plass for en aktsomhetsvurdering.”

En klar lovtekst med forankring i en klar lovgivervilje ble dermed satt til side i Rt. 2005 s. 833 på bakgrunn av uklare holdepunkter i EMK-rettslige kilder. Avslutningsvis i oppgaven berøres derfor også spørsmålet om Høyesterett, ut fra egne tolkningsprinsipper trukket opp i blant annet Rt.2000 s.996 (Bøhlerdommen), burde ha avstått fra å ta prinsipielt stilling til spørsmålet, og i stedet overlatt det til EMD å avklare uskyldspresumsjonens forhold til straffebud uten skyldkrav.