Hvordan påvirker kronisk smerte hjernens prosessering av emosjoner?

Abstract

Bakgrunn: Forekomsten av kronisk smerte er på 30% i den norske befolkningen, og er den viktigste årsaken til langtidssykefravær og uførhet. Det er kjent at kronisk smerte er assosiert med angst og depresjon, anhedoni og suicidale tanker. En dypere forståelse av endringer i det emosjonelle og kognitive aspektet ved kronisk smerte kan bidra til nye behandlingsmetoder som bidrar til bedre håndtering av kronisk smerte. Formålet med denne oppgaven var å lage en oversikt over studier som utforsker hvordan kronisk smerte påvirker hjernens prosessering av emosjoner.

Materiale og metode: Publikasjonene ble funnet ved hjelp av litteratursøk i databasene Pubmed og Medline. Deretter ble disse publikasjonene selektert ut fra egne inklusjons- og eksklusjonskriterier. Data om studiedesign, setting, studiepopulasjon, pasient karakteristika, datainnsamling, endemål som nevrale nettverk / hjerneregioner ble ekstrahert, systematisert og vurdert. Resultatene fra tilgjengelig litteratur ble sammenfattet i en narrativ syntese.

Resultater: Litteratursøket identifiserte 11 artikler, hvorav tre artikler ble funnet gjennom et håndsøk. Alle studiene var komparative studier med tverrsnittsdesign, der en gruppe med kronisk smerte ble sammenlignet med en frisk kontrollgruppe. Alle studiene, med unntak av en, viste signifikante forskjeller i hjerneaktiviteten i smerte- kontra kontrollgruppen. Enkelte av studiene fant lavere nivåer av N-acetyl aspartat (NAA), GABA+ og/eller glutamat i visse regioner av frontallappen, noen fant økt og/eller redusert hjerneaktivitet i definerte hjernestrukturer involvert i emosjonell prosessering, mens andre studier fant endringer i konnektivitetsnettverk som involverer thalamus, dorsolaterale prefrontale korteks (DLPFC), mediodorsal thalamus-konnektivitet, og amygdala og hjernens standardnettverk, samt utførselsnettverk.

Konklusjon: Resultater fra de inkluderte studiene tyder på at kronisk smerte påvirker hjernens prosessering av emosjoner, både i form av biokjemiske, strukturelt regionale men også i form av endringer i hjernens grunnleggende nettverk. Studiebegrensninger som generelt få deltakere og metodisk lav studiekvalitet, nødvendiggjør behovet for flere studier med større utvalgsstørrelse som kan ytterligere avklare sammenhengen mellom kronisk smerte og emosjoner på hjernenivå.