Virkelighetene vi lever i - En diskursanalyse av psykomotoriske førstegangsundersøkelser

Abstract

BAKGRUNN: Psykomotorisk fysioterapi er en kroppslig behandlingspraksis, med verbal dialog som et vesentlig middel til å gjøre fenomener felles og skape rom for intersubjektivitet. Diskurser kan betegnes som tatt-for-gitte forståelsesformer, som i stor grad uttrykkes gjennom språket. Gjennom diskursteori forstås språk som bidrag til å konstruere virkelighetsforståelser. Språkbruk i klinisk samhandling kan slik ha betydning for pasienters forståelse av seg selv og sin helse. HENSIKT: Hensikten med studien er å belyse hvilke diskurser som trer fram og hvordan de settes i spill, i psykomotorisk praksis. Fordi psykomotorisk fysioterapi er en kroppslig behandlingsform, har jeg lagt vekt på hvordan kroppen forstås og representeres i datamaterialet. METODE: Studien benytter kvalitativ metode med video-observasjon av to psykomotoriske undersøkelsessituasjoner. Analysen av datamaterialet har primært tatt utgangspunkt i multimodal diskursanalyse, men er i tillegg inspirert av interaksjonsanalytiske metoder. FUNN: Jeg har identifisert tre overordnede diskurser som settes i spill i datamaterialet; Den biomedisinske diskursen fremmer et syn på kroppen som materie, uavhengig av subjektet. Den individorienterte diskursen representeres gjennom økt individuell valgfrihet, medvirkning og overføring av ansvar til den enkelte. Den psykomotoriske diskursen fremmer en forståelse av kroppen som meningsbærende, erfarende og sosial, og tillegger pasienten subjektstatus og likeverdige deltakelsesmuligheter. KONKLUSJON: Det synes å være potensialer i den psykomotoriske diskursens forståelse av kroppen som meningsbærende og flertydig, og som tydeliggjør den enkeltes muligheter til å påvirke sin situasjon. Diskursen fremstår som et viktig bidrag i helsetjenestene, som alternativ til den etablerte biomedisinske forståelsen, gjennom å fremme både deltakelse og utvidede normalitetsbegreper. Den psykomotoriske diskursen forsterkes imidlertid av samtidsidealer om brukermedvirkning og valgfrihet representert i den individorienterte diskursen, og synliggjør at for likeverdige terapeut- og pasientroller kan risikere å tilsløre det profesjonelle ansvaret.

NØKKELORD: psykomotorisk fysioterapi, observasjon, diskurs, diskursanalyse, klinisk praksis