| dc.description.abstract | Da Fridtjof Nansen døde i 1930, skrev Nordahl Grieg hjem til sin bror Harald Grieg: «For et eventyrlig liv som er forbi, det var jo ikke én stor mand som døde, det var ti». Nansens brede virke, hans mange evner, hans tilstedeværelse i store hendelser gir alt et voldsomt inntrykk – og har gitt ham mange merkelapper: vitenskapsmann, polfarer, kunstner, diplomat, filantrop, for å nevne noen. <p>
<p>Det er liten tvil om at Nansen var en stor forsker – med et særdeles bredt interessefelt, både innenfor flere naturvitenskapelige, men også kulturvitenskapelige fagfelt. Han var professor nesten hele sitt voksne liv. Først fra 1897 i zoologi og så fra 1908 i oseanografi. Før det hadde han vært konservator og student. <p>
<p>Nansen klagde ofte på at han ikke fikk nok tid til vitenskapen, og at det politiske og humanitære arbeidet tok for mye tid. Likevel har forholdet mellom Nansens forskningsambisjoner og hans mange andre interessefelt i liten grad blitt diskutert i den biografiske litteraturen. Her finnes snarere en mer eller mindre uttalt oppfatning at Nansen var en rastløs sjel som hoppet av et prosjekt og startet med noe nytt. En vanlig forklaring på hans politiske engasjement under unionsoppløsningen i 1905 og i fredsarbeidet etter første verdenskrig, har vært at han hadde gått trøtt av vitenskapens dagligdagse dont og trengte nye utfordringer. <p>
<p>Men hvordan skal vi forstå at Nansen stadig engasjerte seg i store nasjonale og internasjonale prosjekt, samtidig som han klaget over at han ikke fikk tid til å fullføre sine vitenskapelige oppgaver? Var det bare kokettering? Eller kan det tenkes at Nansen hadde nådd enda lengre innen forskningen om han virkelig hadde prioritert vitenskapen? | en_US |
English
norsk