"Jeg savner meg selv": En kvalitativ intervjustudie av personer med vedvarende post-commotio symptomer etter mild traumatisk hjerneskade

Abstract

Bakgrunn: Traumatisk hjerneskade (TBI) er blant de vanligste nevrologiske tilstandene, hvor mild TBI utgjør 80-90% av all TBI. Selv om de fleste blir symptomfrie i etterkant av mild TBI, opplever cirka 10-25% vedvarende symptomer i etterkant, såkalte vedvarende post-commotio symptomer (PPCS). Det er mangel på førstepersonserfaringer av hverdagslivet til denne pasientgruppen, samt forskning på hvilke intervensjoner som kan være effektive i rehabilitering.

Hensikt: Å frembringe økt kunnskap og innsikt om hvilke opplevelser og erfaringer personer med PPCS har med hverdagslivet. Dette i den hensikt å få økt forståelse for de utfordringer de kan møte i etterkant av mild TBI. Videre ønsker jeg å få økt innsikt i hvordan de har opplevd oppfølgingen fra helsevesenet i etterkant, og hvordan vi kan forstå dette i relasjon til fysioterapirollen.

Materiale og metode: Studien har en fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk forankring. Studien er tilknyttet Oslo Universitetssykehus som en tilleggsstudie til en pilotstudie, hvor pilotstudien fungerte som ledd i forberedelsene til en større RCT-studie. Fire informanter med PPCS ble strategisk utvalgt, og det ble gjennomført kvalitative forskningsintervjuer. Datamaterialet ble analysert gjennom tematisk analyse, og resultatene ble drøftet i lys av teoretiske perspektiver som fenomenologi, biografisk brudd og sosial samhandling.

Kunnskapsbidrag: Analysen resulterte i to overordnede temaer. Fra det første hovedtemaet, «Hverdagsliv og identitet», får vi innsikt i hvordan identitet og hverdagsliv er uløselig knyttet sammen. PPCS kan forstås som et biografisk brudd, hvor oppløsningen og nedbrytingen av hverdagslivet førte til et identitetstap. På den ene siden strevde de med å finne balansen mellom å forsøke å opprettholde sitt vante hverdagsliv og sitt tidligere «selv», og på den annen side anerkjenne begrensningene PPCS medførte.

Det andre temaet, «Oppfølgingsbehov», anses å være et bidrag til hvilken retning fysioterapeuter kan følge opp denne pasientgruppen. Informantene fremhevet pasient-terapeut-forholdet som vesentlig for fremgang. Gjennom verbal og kroppslig samhandling kan fysioterapeut og pasient sammen oppnå deltakende meningsskaping, hvor det tilrettelegges for at pasientene kan gjenoppta hverdagsaktiviteter de har forutsetninger for å mestre, uten økte symptomer. Fysioterapeuten kan således stimulere til en biografisk rekonstruksjon, ved å styrke pasientens subjektstatus og fasilitere til en opplevelse av kontinuitet med sitt tidligere og nåværende «selv».

Nøkkelord: Mild traumatisk hjerneskade, vedvarende post-commotio symptomer, intensjonalitet, biografisk brudd, frontstage, backstage, fysioterapi, rehabilitering, deltakende meningsskaping