Bevisavskjæring ved brudd på politiets orienteringsplikt ved avhør av mistenkte

Abstract

Avhandlingens overordnede problemstilling er i hvilken grad brudd på politiets orienteringsplikt ved avhør medfører at politiforklaringen ikke kan føres som bevis for retten.

I hoveddelen belyses først straffeprosessens ulovfestede lære om bevisavskjæring av ulovlig og utilbørlig ervervede bevis. Deretter følger en analyse av når politiforklaring er utilbørlig ervervet som følge av brudd på politiets orienteringsplikt, og i hvilken grad dette medfører et bevisforbud etter bevisavskjæringslæren.

Avhandlingen behandler politiets plikt til før avhør å orientere mistenkte om hans taushetsrett og hva saken gjelder, jf. Strpl. § 232, samt hans rett til forsvarerbistand etter strpl. § 94. Det vil også ses på det typetilfelle at en mistenkt har en siktet nærstående i samme straffesak og dermed skal informeres om nærståendefritaket, jf. Strpl. § 235. Andre spørsmål avhandlingen vil belyse inkluderer grensen mellom avhør og innledende samtaler, samt når en avhørt har mistenkt-status.