Tvang og makt eller normalisering? Ja takk - begge deler.

Abstract

Bruk av tvang og makt under utøvelsen av sosiale tjenester for mennesker med psykisk utviklingshemming er regulert i kap. 4A i sosialtjenesteloven. Loven ble første gang tatt i bruk som en prøvelov i 1999, og har siden 2004 vært en permanent lov; kap. 4A i Lov om sosiale tjenester. Hvilket syn på mennesker med psykisk utviklingshemming, og hvilken problemforståelse er det som ligger til grunn for loven? Ved å synliggjøre fortidens problemforståelse vil også det vi i dag tar for gitt kunne bli belyst. Det er først ved å bli bevisst forhold vi tar for gitt at vi kan stille spørsmål ved dem som etablerte sannheter. Mastergradsoppgaven er en diskursanalyse av utvalgte deler av lovens forarbeid og gjeldene rundskriv. Min analyse viser at selv om selvbestemmelse er angitt som mål, beskrives det innenfor rammene av det som kan kalles ”empowerment til utlån”. I forarbeidet er det stort fokus på opplæring, trening og tilpassing, noen ganger også på bekostning av menneskerettighetene. På tross av at avviklingen av institusjonsomsorgen hadde normalisering som målsetting, er tilpassing til fellesskapsløsninger forholdsvis sterkt betonet. Omsorgen som er beskrevet i forarbeidet kan tolkes som paternalistisk, og målgruppen fremstilles i enkelte sammenhenger som barn i behov av grenser og beskyttelse. Dette er noen av de funnene som kan ha fått betydning for innholdet og muliggjort etableringen av sosialtjenesteloven kap. 4A. Diagnostisk overskygging og stigmatiserende holdninger kan også spores i rundskrivet som er styrende for dagens regulering av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemming.