Identifisering av pasienter med hjerneslag ved søk i diagnoseregister på sykehus. Grenseoppgang mellom diagnosen hjerneinfarkt og forbigående ischemisk attakk

Abstract

Bakgrunn: Hjerneslag defineres som en plutselig oppstått fokal eller global forstyrrelse i hjernens funksjoner som vedvarer i mer enn 24 timer og som har vaskulær årsak. Et TIA (transitorisk iskemisk anfall) er tradisjonelt definert på samme måte som et hjerneslag, men med varighet under 24 timer. Denne tidsbaserte definisjonen gjenspeiler i liten grad patofysiologien ved hjerneslag og TIA. Ved økt bruk av bildediagnostikk har man sett at en del TIA-pasienter har radiologiske tegn til fersk iskemi. I flere internasjonale retningslinjer er derfor TIA-definisjonen endret slik at pasienter med forbigående symptomer, men radiologiske tegn til akutt infarkt ekskluderes fra denne diagnosekategorien og i stedet klassifiseres som hjerneinfarkt. Slik definisjonsendring vil ha betydning for epidemiologiske studier av hjerneslagsforekomst. Formål: Å undersøke om utvidet diagnosesøk som omfatter TIA-diagnose øker muligheten for korrekt å identifisere personer som får førstegangs hjerneslag blant deltakere i Tromsøundersøkelsen, samt å undersøke forekomst av radiologiske tegn til iskemi ved MR-undersøkelse av hjernen ved symptomvarighet < 24 timer hos personer som fanges opp av utvidet søkestrategi. Materiale og metode: Studiepopulasjonen er 26 999 deltagere fra Tromsø 1-6, hvorav 935 personer ble validert i Tromsøundersøkelsens endepunktsregister (gullstandard). Data er beskrevet med enkel deskriptiv statistikk. Sensitivitet, spesifisitet, positiv prediktiv verdi (PPV) og negativ prediktiv verdi (NPV) er beregnet med 4x4-tabell. Resultater: 741 av 935 personer hadde iskemisk slag. 94 personer ble inkludert ved utvidet diagnosesøk, og 12 av disse hadde iskemisk slag. Testegenskaper for søkestrategi uten tilleggsdiagnoser ble: sensitivitet = 0,98, PPV = 0,87, spesifisitet og NPV = 1,0. 34 av 106 personer med validert TIA hadde ferske infarktforandringer på MR. Av disse hadde 38,2% en G45-diagnose, 79,4% en I63-diagnose, og 85,3% en I60-69-diagnose. Konklusjon: Utvidet diagnosesøk førte til marginal forbedring av sensitivitet og spesifisitet, og lett svekkelse av PPV. Forbedringen av datakompletthet ved utvidet diagnosesøk, må veies opp mot den økte ressursbruken det medfører. Diagnosepraksis for pasienter med forbigående symptomer og funn av fersk iskemi på MR varierte betydelig. Dette taler for at det er nyttig å identifisere denne gruppen med egen diagnosekategori i registeret.