Premature barn og senfølger

Abstract

Bakgrunn: I Norge blir det hvert år født ca 60 000 barn. Rundt 4500 eller ca 7 % av disse blir født prematurt, det vil si før uke 37. Dette tallet er stabilt eller lett økende, og man har ikke klart å redusere antall premature fødsler med profylaktiske tiltak. Premature barn er umodne, og organene er ofte dårlig utviklet. De er utsatt for komplikasjoner og senskader, spesielt fra lunger, hjerne og GI traktus. Risikoen øker jo mer prematurt barnet er, og jo lavere fødselsvekt det har. Metode: Oppgaven er et litteraturstudium om premature og senskader. Formålet var å oppsummere hvilke problemer prematuritet skaper, og hvilke regler og normer vi har rundt dette. Oppgaven fokuserer spesielt på de etiske, juridiske og økonomiske aspektene. Resultat: Det har vært en rivende utvikling innenfor nyfødt medisin de siste 20-30 årene, og stadig flere barn overlever. Dette har ført til at man har endret grensene for hvem man forsøker å redde. Den totale andelen som overlever er i dag omkring 85 %. De premature barna er mer utsatt for senskader enn barn født til termin, spesielt skader i hjerne og lunger. De har også oftere atferdmessige, kognitive og helsemessige problemer, som varer helt inn i voksen alder. Konklusjon: Det er kostbart å redde et svært prematurt barn. Det skal ikke hindre helsepersonell i å forsøke å redde så mange som mulig, og stadig flere, yngre og mindre barn reddes. Den økte overlevelsen gir nye utfordringer. Medisinske så vel som etiske problemer dukker opp, og krever avklaring. Alle disse spørsmålene gjør det vanskelig å ha en felles konsensus for hvem man skal forsøke å redde. Helsepersonell må derfor i samråd med foreldrene ta en vurdering i hvert enkelt tilfelle. De premature barna, og spesielt de aller minste, har økt risiko for senskader, og de klarer seg dårligere enn barn født til termin, selv som voksne.