«Det var krefter i det der lille vesenet». Om tale, taushet og fortielse i Laila Stiens novelle «Markblomster»

Abstract

I Laila Stiens novelle «Markblomster» beretter novellens forteller historien om sin bror og hans kjærlighetsforhold til Alice, ei byjente som ender med å ta sitt eget liv ved å kjøre bilen deres på havet. Artikkelen analyserer novellen med spesielt blikk for hvordan novellens forteller anvender strategier for å ta kontroll over selvmordsnarrativet og aktivt undertrykker den dødes perspektiv. Dette settes inn i den bredere tendensen til å ikle selvmordsfortellinger i stillhetsmetaforer. Videre leses dette som et utslag av det Peter Wessel Zapffe i Om det tragiske (1941) kaller fortielse, altså opprettholdelsen av den gode tone for å ivareta det han kaller det autoteliske håp. Via Zapffes tragedieteori argumenterer jeg at novellens tragiske potensiale ikke lar seg begrense til det individuelle selvmordet, men også, gjennom fortellerens narrative strategier, at den avdekker et menneskelig behov for å fortie eksistensens tragiske sider som sådan.

In Laila Stien’s short story «Markblomster», the narrator recounts the story of her brother and his relationship to Alice, a city girl who ends up taking her own life by driving their car into the ocean. This article analyses the short story with particular focus on how the narrator uses strategies to take control over the suicide narrative, and actively suppresses the perspective of the deceased. This control method is examined within the broader tendency to frame suicide narratives in metaphors of silence. Furthermore, this is interpreted as an expression of what Peter Wessel Zapffe, in On the Tragic (1941), calls suppression, i.e. maintaining decorum to preserve what he terms the autotelic hope. Via Zapffe’s theory of tragedy, I argue that the tragic potential of the short story cannot be limited to the individual suicide but also, through the narrator’s narrative strategies, reveals a human need to suppress the tragic aspects of existence as such.