Nature guiding and relational perspectives on sustainability: Exploring practices of care and local knowledge enactments in Northern Troms, Norway

Abstract

Nature-based tourism is a significant industry in Norway and globally, contributing economically to local communities. However, it can negatively impact local nature and culture. Despite a trend towards sustainable tourism development, sustainability has been criticised for prioritising economic interests. Climate change and biodiversity loss further threaten the foundation of nature-based tourism, necessitating increased understanding of tourism actors’ practices and their approach to nature. This study explores how nature guides’ practices and knowledge can contribute to more relational approaches to sustainability in tourism. The thesis draws on four years of ethnographic work with nature guiding and nature-based tourism in Northern Troms. The nature guides engage in activities like hiking, mountain biking, dogsledding, whale watching, Sámi storytelling, reindeer encounters, and kayaking, forming personal relations with their environments. Interviews with research partners provided insights into topics like culture, tourism, and nature management, highlighting critical challenges and opportunities.

Inspired by posthumanism and Sámi perspectives, I recognise non-human actors as integral to the landscape. Ethnographic fieldwork aimed to deepen understanding of relationships between non-human actors and nature guides. The research uses theories that highlight actor relationships, showing that care develops through interactions over time. In three articles, I examine relational sustainability through various theoretical lenses, including regenerative approaches in tourism, local knowledge systems, and ethics of care. The thesis introduces ‘relational guiding’ to promote caring relationships with human and non-human actors, acknowledging non-human agency and considering their interests in guided experiences. Relational guiding involves more-than-human ethics, moving with care, and fostering reciprocity towards people and places. This approach aims to generate positive effects for both non-human and human communities.

The dynamics between nature guides and research partners illuminate opportunities for regenerative tourism. Enhanced collaboration between tourist businesses and other actors can ensure local ownership. Local guides with deep connections to nature and culture create meaningful experiences by highlighting northern Norwegian and Sámi coastal culture and demonstrating care for nature. Revitalising Sea Sámi stories is crucial, and decision-makers should prioritise local initiatives that bolster social, cultural, and ecological values. Training for nature guides should incorporate decolonial approaches, integrating local knowledge systems and Sámi practices to foster respectful relationships with nature.

Naturbasert turisme er en viktig industri globalt og i Norge, og bidrar økonomisk til lokalsamfunn. Imidlertid kan den forårsake negative konsekvenser for lokal natur og kultur. Til tross for en trend mot bærekraftig utvikling av turisme, har bærekraft som konsept blitt kritisert for å vektlegge økonomiske interesser. Samtidig truer klimaendringer og tap av naturmangfold grunnlaget for naturbasert turisme, noe som krever økt kunnskap om reiselivsaktørers praksiser og deres tilnærming til naturen. Denne studien undersøker hvordan naturguiders praksis og kunnskapsutøvelser kan bidra til å fremme relasjonelle tilnærminger til bærekraft i turismesammenheng. Avhandlingen bygger på et fireårig etnografisk arbeid med naturguiding og naturbasert reiseliv i Nord-Troms. Naturguidene jobber med ulike naturbaserte aktiviteter og har personlige relasjoner til omgivelsene de arbeider i, som inkluderer turer til fots, terrengsykling, hundekjøring, hvalsafari, samisk historiefortelling, møter med rein og kajakkturer. I tillegg har intervjuer og samtaler med andre forskningspartnere gitt kunnskap om spesifikke temaer relatert til turisme og bærekraft, som kultur, turisme og naturforvaltning, for å nevne noen.

Inspirert av posthumanisme og samiske syn på naturen, anerkjenner jeg ikke-menneskelige aktører på et sted som en del av landskapet. I det etnografiske feltarbeidet har jeg søkt etter en dypere forståelse av relasjoner mellom ikke-menneskelige aktører og naturguider. Forskningen benytter teorier som vektlegger relasjoner mellom aktører, og viser at omsorg oppstår gjennom interaksjoner over tid. I tre artikler utforsker jeg naturguiding med ulike teoretiske relasjonelle perspektiver på bærekraft, inkludert regenerative tilnærminger i turisme, lokalkunnskap, og omsorgsetikk. Avhandlingen introduserer ‘relasjonell guiding’ som en tilnærming for å fremme omsorgsfulle relasjoner med både menneskelige og ikke-menneskelige aktører, anerkjenner ikke-menneskers agens og tar hensyn til deres interesser i guidede opplevelser. Relasjonell guiding innebærer å praktisere en mer-enn-menneskelig etikk; å bevege seg med omsorg, fremme omsorgsfulle relasjoner og gjensidighet overfor mennesker og steder. I tråd med et relasjonelt perspektiv på bærekraft, betyr relasjonell guiding å generere positive effekter for ikke-menneskelige og menneskelige samfunn.

Dynamikken mellom naturguider og samfunnsaktører med interesser i turisme bidrar til å forstå muligheter for å skape regenerativ turisme. De forteller om et behov for økt samarbeid mellom turistbedrifter og andre relevante aktører for å sikre lokalt eierskap. Lokale guider med sterke bånd til natur og kultur skaper meningsfulle opplevelser ved å fremheve nordnorsk og samisk kystkultur, og ved å vise omsorg for naturen. Det er viktig å revitalisere sjøsamiske historier, og beslutningstakere oppfordres til å prioritere lokale initiativer som styrker sosiale, kulturelle og økologiske verdier. Det anbefales også at opplæring av naturguider inkluderer dekoloniale tilnærminger ved å integrere lokale kunnskapssystemer og samiske praksiser for å fremme respektfulle relasjoner med naturen.