Resultater og komplikasjoner etter prostatabiopsier – en retrospektiv kohortstudie på pasienter diagnostisert med enten transrektal eller transperineal biopsitilgang

Abstract

Bakgrunn - Utredning av prostatakreft har tradisjonelt blitt utført ved å gjøre transrektale prostatabiopsier. Komplikasjonene ved transrektale biopsier er velkjent, med infeksjon og sepsis som de mest fryktede komplikasjonene. Økende antibiotikaresistens har bidratt til at man har prøvd ut alternative metoder. I litteraturen har man funnet at transperineale prostatabiopsier medfører lavere infeksjonsrisiko og bedre treffsikkerhet sammenlignet med transrektale biopsier. Vi ønsket å se om vi gjenfinner disse funnene ved UNN Tromsø når man går over fra transrektal til transperineal tilgang ved biopsiprosedyren. <p>

<p>Materiale og metode - Studien er en retrospektiv kohortstudie basert på 467 prostatabiopsier, hvorav 210 transrektale og 257 transperineale biopsier. Prostatabiopsiene er utført ved UNN Tromsø i tidsrommet fra mai 2021 til mars 2023, og dataopplysninger er manuelt hentet fra pasientenes elektroniske journal i DIPS Arena. For å fange opp pasienter som utviklet infeksjon og sepsis hadde vi en oppfølgingstid på 30 dager etter prosedyren. Fisher’s exact test ble brukt for utregning av forskjeller mellom de to ulike gruppene. Resultater Det var totalt 4 av 467 pasienter som ble innlagt med urosepsis ved UNN Tromsø etter å ha gjennomgått prostatabiopsier. Alle disse fire hadde gjennomgått transrektale biopsier, noe som gir en urosepsis-rate på 1,9% i denne gruppen. Blant de pasientene som gjennomgikk transperineale biopsier var det ingen som utviklet urosepsis. Forskjellen mellom de to gruppene var signifikant (p=0,040). Blant de som gjennomgikk transrektale biopsier hadde 100/210 (47,6%) klinisk signifikant prostatakreft, mens blant de som gjennomgikk transperineale prostatabiopsier hadde 143/257 (55,6%) klinisk signifikant prostatakreft (p=0,094). <p>

<p>Konklusjon - Transperineal biopsitilgang førte til en signifikant reduksjon i risikoen for å utvikle urosepsis sammenlignet med transrektal tilgang til tross for at over halvparten av pasientene i den transperineale gruppen ikke fikk antibiotikaprofylakse. Evnen til å detektere signifikant prostatakreft var også høyere i transperineal gruppe sammenlignet med transrektal, selv om forskjellen ikke var statistisk signifikant. Tallmaterialet i denne oppgaven er begrenset, men resultatene stemmer godt overens med tilsvarende publiserte materialer.