Hofteleddsdysplasi hos barn utredet og behandlet på UNN - et 5 års materiale

Abstract

Bakgrunn: Hofteleddsdysplasi (HD) er en vanlig vekstforstyrrelse hos barn. Det er viktig å oppdage og behandle tilstanden tidlig, for å redusere risikoen for et komplisert behandlingsforløp og sekveler. Barn med funn på klinisk undersøkelse og barn med risikofaktorer skal få tilbud om ultralydundersøkelse. Resultatet avgjør videre tiltak.

Formål: I denne retrospektive studien ønsket vi å kvalitetssikre screeningen, behandlingen og oppfølgingen av HD ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø.

Materiale og metode: Vi identifiserte alle nyfødte/spebarn som fikk utført ultralyd av hoftene med spørsmål om HD ved UNN Tromsø i 5-års perioden 20.08.2019 – 20.08.2024. Vi gjennomgikk undersøkelsesindikasjon, funn på ultralyd, behandling og oppfølging. Dataen ble samlet i SPSS og hovedsakelig fremstilt med frekvens- og krysstabeller. Vi lagde også statistikk ved hjelp av kjikvadrattest og ikke-parametrisk test.

Resultater: Totalt 1956 barn ble inkludert i vår studie, hvorav 53% var jenter. Det ble gjort om lag 400 ultralydundersøkelser med spørsmål om HD på UNN årlig. Flesteparten ble undersøkt grunnet «familieanamnese og normal klinikk». Hele 59% ble undersøkt innen første leveuke. På første ultralydundersøkelse hadde 43% «forandringer» på minst én hofte. Av disse opplevde 52% spontan normalisering. Totalt 13% av studiepopulasjonen ble putebehandlet. Median (IKB) alder ved oppstart av putebehandling var 3 (2 – 9) dager, mens median (IKB) for varighet behandling var 89 (84 – 93) dager. Av de putebehandlede barna fikk 93% tatt røntgen etter behandling, hvorav 36% hadde unormal røntgen. Kun 6% fikk videre behandling, hvorav flesteparten fikk LIC-skinne. Et funn som overrasket, var at kun 12% inkludert grunnet «klinisk mistanke» trengte putebehandling.

Konklusjon: Vi fant flere likheter mellom vår studie og fagfeltets litteratur. En helhetlig vurdering av rutinene på UNN knyttet til HD viser at anbefalingene i nasjonale veiledere stort sett ble fulgt. Mange henvist på bakgrunn av «klinisk mistanke» hadde normale funn. Bedre opplæring i hofteundersøkelse kan eventuelt redusere antall ultralydundersøkelser.