Hvordan anvendes 99mTc-MIBI SPECT/CT som supplement til konvensjonell bildediagnostikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge i diagnostisk vurdering av nyretumorer, og hvordan samsvarer de lokale resultatene med funn fra internasjonale studier? – En retrospektiv kvalitetssikringsstudie.

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn: Nyretumorer påvises ofte tilfeldig gjennom bildediagnostikk. Det kan være utfordrende å skille benigne fra maligne lesjoner basert på bildediagnostikken alene. 99mTc-MIBI SPECT/CT har blitt introdusert ved UNN som supplement for å bedre differensiering av onkocytomer fra maligne nyretumorer. Formålet med prosjektet er å vurdere bruken av 99mTc-MIBI ved PET-senteret, UNN Tromsø, samt undersøke om resultatene harmoniserer med resultater fra tidligere gjennomførte studier på feltet.

Materiale og metode: Denne retrospektive studien inkluderte 72 pasienter med totalt 74 nyrelesjoner, undersøkt med 99mTc-MIBI ved PET-senteret, UNN. Datainnsamlingen ble gjennomført via journalsystemene DIPS og SECTRA, og inkluderte kliniske, bildediagnostiske og histologiske variabler. Diagnostisk presisjon ble analysert ved å sammenholde 99mTc-MIBI-opptaksratioen med histologisk verifisert diagnose. Testegenskapene ble beregnet med Cohen’s kappa, Chi-kvadrat-test, sensitivitet, spesifisitet samt prediktive verdier.

Resultater: Av 74 undersøkte nyrelesjoner forelå histologisk verifisering for 61 av dem. Gjennomsnittsalder var 69 år og gjennomsnittlig tumordiameter var 37 mm. 99mTc-MIBI viste en sensitivitet på 36,8 %, spesifisitet på 100 %, positiv prediktiv verdi på 100 % og negativ prediktiv verdi på 42,9 %. Onkocytomer utgjorde den største andelen tumorer (62%). Det ble observert lav til moderat samsvar med histologi (Cohen’s kappa = 0,271) og signifikant assosiasjon mellom 99mTc-MIBI -resultat og endelig diagnose (p < 0,005).

Diskusjon: Resultatene viser at 99mTc-MIBI har en svært høy spesifisitet, men lav sensitivitet sammenlignet med tidligere studier. Den høye spesifisiteten består i evnen til å detektere onkocytomer med høy opptaksrate. Dette er lovende for klinisk praksis. Imidlertid har studien avdekket lav sensitivitet, noe som fører til hyppig feilaktig mistanke om malignitet. Konsekvensene av dette er begrensede, ettersom biopsi rutinemessig utføres ved mistanke om malignitet. Derimot utgjør en feiltolkning av en malign lesjon som benign en større risiko, da dette kan føre til manglende biopsi og oppfølging.

Konklusjon: Resultatene støtter videre bruk av 99mTc-MIBI ved UNN i sin nåværende form, men også behovet for prospektive studier og standardisering av prosedyrer for å styrke metodens diagnostiske nøyaktighet.