Foreligger det miljørettslige reguleringer som gir grunnlag for å begrense forbruket av billige forbruksvarer i norsk rett?

Abstract

Tema og aktualitet

Oppgaven tar for seg forbruksnivået i Norge med henblikk på bærekraftsmål nr. 12. Søkelyset er rettet mot miljørettslige reguleringer som gir grunnlag for å redusere forbruk av billige forbruksvarer i norsk rett. Billige forbruksvarer er valgt ut som følge av disse varenes iboende egenskap som "bruk og kast"-artikler.

Problemstillingen er nært linket til de globale utfordringene knyttet til klima, forurensning og avfall. Herunder berøres det internasjonal arbeidet mot klimaendringer og det frivillige klimasamarbeid mellom Norge og EU, EØS-rettslige reguleringer av produkter innenfor det indre marked og Grunnloven § 112.

Metode

Oppgaven anvender rettsdogmatisk metode i den hensikt å belyse gjeldende rett.

Disposisjon

Den bakenforliggende situasjonen belyses nærmere i kapittel 2. Her heves blikket og det sees på den globale situasjonen under ett.

I kapittel 3 sees det nærmere på hvorvidt Norges bidrag under Parisavtalen og det frivillige klimasamarbeidet med EU gir grunnlag for å redusere forbruket i Norge.

Deretter i kapittel 4 redegjøres det for rettstilstanden i Norge med utgangspunkt i produktlovgivningen. Drøftelsen er her todelt. Det sees først på hvorvidt omstillingen til sirkulær økonomi etter bærekraftige produkter-loven gir grunnlag for å begrense forbruk. Dernest sees det nærmere på produktlovgivningens reguleringer som bidrar til å begrense import av skadelige produkter, herunder myndighetenes rolle i å sikre etterlevelse. Drøftelsen foregår i lys av den omfattende netthandelen som forgår i Norge i dag.

Avslutningsvis drøftes hvorvidt grunnloven § 112 har selvstendig betydning.

Hovedkonklusjoner

Oppgaven konkluderer med bidraget under Parisavtalen og samarbeidet med EU ikke bidrar nevneverdig til redusert forbruk.

Videre legges det til grunn at den norske produktlovgivningen er mangelfull og gir få bidrag i å ta redusere Norges forbruk, som ligger i toppen globalt. Grunnloven § 112 spiller en rolle i denne sammenheng, men oppstiller ikke konkrete forpliktelser til å fastsette reguleringer særskilt for produktgruppen som er i oppgavens søkelys.

Følgelig er det myndighetenes rolle i å sikre etterlevelse av produktlovaivningen som utgjør den viktigste brikken. I lys av EØS-rettslige forpliktelser og Grunnloven § 112 må myndighetene anses å være forpliktet til å følge opp brudd på lovverket. Dette gir dog kun indirekte bidrag til redusert forbruk.

Oppgavens konklusjoner indikerer at norske myndigheter bør intensivere arbeidet med å gjennomføre økodesignforordningen i norsk rett.