Infeksiøs endokarditt : pasienter ved UNN Tromsø i 2006, 2007 og 2008

Abstract

Bakgrunn: Vi ønsker med vår femteårsoppgave å opprette et kvalitetsregister for å kartlegge forløpet av infeksiøs endokarditt ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i årene 2006, 2007 og 2008. Metode: Vi opprettet en database som tok for seg tilfellene av infeksiøs endokarditt innlagt ved UNN Tromsø fra 2006 til og med 2008. Utformingen av databasen baserer seg på det svenske kvalitetsregisteret for endokarditt og inkluderer pasienter innlagt med ICD-kode 33.0, 33.9 og 38.0 som hoved- eller bi-diagnose. Dette resulterte initialt i en populasjon på 74 pasienter. Etter at vi hadde kartlagt inklusjons- og eksklusjonskriteriene, satt vi igjen med en populasjon som besto av 61 pasienter som oppfylte kravene for å bli tatt med i studien. I databasen registrerte vi demografiske data, kliniske data, laboratoriefunn, ekkokardiografi-funn, liggetid, behandlingsresultat m.m. Deretter eksporterte vi all data til SPSS 18 for statistisk behandling. Resultater: Totalt 18 pasienter døde under forløpet eller innen 4 uker etter avsluttet antibiotikabehandling. 14 av pasientene som døde, fikk infeksiøs endokarditt som enten 1-A eller 1-B på dødsmeldingen (23 % av totalpopulasjonen). Insidensen i vår populasjon var 5,72/100.000 per år (5,37-6,24). Av de 61 som hadde diagnosen, var 49 menn (80,3 %). Gjennomsnittlig alder i populasjonen var 63 år (29-94 år). Staphylococcus aureus (26,2 %) og Streptococcus viridans (24,6 %) var vanligste mikrober. Aortaklaffen var vanligste lokalisasjon (45,9 %). Hyppigst forekommende komplikasjon var emboli til CNS (19,7%), aortaklaffinsufisiens (16,4 %), ny/forverret hjertesvikt (11,5 %) og mitralklaffinsufisiens (11,5 %). 22 pasienter gjennomgikk operasjon (37,7 %). Konklusjon: Mortaliteten ved infeksiøs endokarditt er høy ved UNN Tromsø sammenlignet med andre studier. Dette kan bl.a skyldes en seleksjon av de sykeste pasientene til dette sykehuset, men viser også at IE fortsatt er en svært alvorlig infeksjonssykdom. Det er viktig med tidlig diagnostikk og tett samarbeid på tvers av flere spesialiteter når man behandler pasienter med denne sykdommen.