Stedet etter Naturen

Abstract

Jeg foreslår i denne oppgaven at vi bør legge naturbegrepet på hylla til fordel for stedet. Jeg bruker Steven Vogels argumenter for å vise at naturbegrepet gjør mer skade enn gagn. Stedet forstår jeg som et rom som sentrerer praksis, tradisjon, og mening i kraft av kroppens utstrekning. Denne sentreringen forstår jeg i kraft av Albert Borgmanns teori om fokalitet. Jeg supplerer fokalitet med Norton og Hannons ide om stedsverdier. Lokale verdier som ikke er overførbare til monetære mengder. Jeg avgrenser også stedet i kraft av kroppen. Dette gjør jeg via Anniken Greves tanker rundt stedet. Resultatet er stedet som senter for mening for mennesket. Armert med denne forståelsen undersøker jeg hvordan forandring av steder er tilnærmet deres ødeleggelse, og jeg ser på hvordan steder kan beskyttes, og om de kan restaureres. Jeg finner at restaurering virker å avhenge av en tanke om at «alt var bedre før», noe stedstenkingen ikke nødvendigvis må si. Å gjøre steder mer fokale virker da å ikke være det samme som å skru tilbake klokken. Vi må heller vektlegge, og gjenkjenne, de praksisene som faktisk tidligere var mer fokale, da dette var en faktisk tendens. Denne tendensen forstår jeg i et teknologikritisk perspektiv. Avslutningsvis ser jeg på noen innvendinger mot å erstatte natur med sted, hvor den viktigste innsikten er at stedstenking ikke fører til isolasjon, og heller fører til en form for empati med andre steder. Dyrs rolle i denne alternative miljøetikken er fortsatt uklar, og presenterer et spennende tema for senere utforskning.