Seabed Mining and Mankind: A Gramscian Analysis of Developing States' Potential to Challenge Hegemony through International Law

Abstract

<p>Seabed mining was initially envisioned as a means for developing states to address the economic legacies of colonialism and achieve a more equitable global order, with the seabed framed as the ‘common heritage of mankind’ in the 1967 speech by Arvid Pardo and later incorporated into the United Nations Convention on the Law of the Sea in 1982. This vision aimed to ensure that the benefits of seabed resources would be shared equitably, especially with developing nations, through the establishment of the dedicated International Organisation namely, the International Seabed Authority. However, the 1994 Agreement on the Implementation of Part XI of UNCLOS significantly shifted the seabed regime towards neoliberal, market-driven principles, undermining the equitable distribution of benefits and allowing powerful States and multinational corporations to dominate seabed mining. <p>This thesis examines the shift in the seabed regime as a missed opportunity for developing States, investigating how international law can be leveraged by these states to challenge or resist hegemonic power within the global system. Drawing on Gramsci’s theory of hegemony, it analyses the mechanisms employed by developing states to assert counterhegemonic actions, as well as those used by developed States to thwart such efforts. Central to this analysis is the term ‘mankind,’ which plays a pivotal role in the seabed regime and is uniquely treated within international legal discourse, making it a key focus of this research. <p>This study employs discourse analysis to examine how the term ‘mankind’ is used within the seabed regime, exploring what it denotes and how its deployment effected the seabed discourse. By doing so, the study highlights the role of international legal discourse in shaping power dynamics within the global system and how it influences the interactions between States.

<p>Havbunnsgruvedrift ble opprinnelig ansettsom et middel for utviklingsland til å adressere kolonialismens økonomiske arv og oppnå en mer rettferdig global orden. Havbunnen ble karakterisert som ‘menneskehetens felles arv’ i 1967 av Arvid Pardo, og konseptet ble senere innlemmet i FNs havrettskonvensjon da denne ble vedtatt i 1982. Visjonen om ‘menneskehetens felles arv’ hadde som mål å sikre en rettferdig fordeling av fordelene forbundet med havbunnsressursene, spesielt for utviklingsland, gjennom etableringen av Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Avtalen fra 1994 om gjennomføring av del XI av havrettskonvensjonen endret imidlertid havbunnsregimet betydelig i retning mot nyliberale, markedsdrevne prinsipper, og undergravde følgelig den rettferdige fordelingen, samt tillot mektige stater og multinasjonale selskaper å dominere havbunnsgruvedriften. <p>Denne doktorgraden undersøker hvordan skiftet i havbunnsregimet er en tapt mulighet for utviklingsland, og undersøker hvordan folkeretten kan anvendes av disse landene for å utfordre eller motstå hegemonisk makt i det globale systemet. Med utgangspunkt i Gramscis’ teori om hegemoni, analyserer avhandlingen mekanismene som brukes av utviklingsland for å hevde mot hegemoniske handlinger, så vel som de som brukes av utviklede stater for å hindre dette. Sentralt i analysen er begrepet «menneske», som spiller en sentral rolle i havbunnsregimet og er unikt behandlet i internasjonal juridisk diskurs. <p>Studien anvender diskursanalyse for å undersøke hvordan begrepet «menneske» brukes innenfor havbunnsregimet, og utforsker hva det betegner og hvordan dets forståelse påvirket havbunnsdiskursen. Gjennom analysen fremhever studien rollen til internasjonal rettsvitenskapelig diskurs i å forme maktdynamikk i det globale systemet, og hvordan det påvirker interaksjonene mellom stater.