Ski guiding as practice: A sensemaking and routine dynamics perspective on adventure tourism

Abstract

This thesis investigates how ski guides provide their clients with safe and good experiences. Past research has provided little insight into how ski guiding is accomplished in practice but has instead focused on decision-making, biases, and decision tools. Gaining new knowledge has been important to meet the increasing interest in ski tourism. Through a three-year ethnography of ski guiding in Norway, and by mobilizing the sensemaking literature and the routine dynamics literature, the findings show that clients and nature cannot be seen as separate entities but make up a context-dependent and integrated whole. Furthermore, contrary to the assumption that guides rely solely on cognition and that intuition negatively impacts their decisions, this study shows that guides heavily depend on the lived embodied experience. This includes the ability to sense a nervous client, perceive subtle changes in the snow surface while skiing, and respond to a bad gut feeling. Social interactions, rather than introducing bias, are actively used to create a consensus around goals and to create a holistic understanding of the situation. While decision-making emphasizes standardized tools and decisions, this study finds that guides' action patterns change for every ski trip based on perceived uncertainties related to clients and nature. Instead of using decision-making tools, guiding is an ongoing, adaptive process shaped by dynamic interactions between people and nature. Guides maintain stability through flexible routines. These routines create predictability but allow for necessary adaptations to changing conditions. The thesis provides a different insight into ski guiding than research from the cognitive tradition and offers a more relational, embodied, and context-dependent understanding of guide work. This insight contributes to both further research on travel in avalanche-prone terrain, and adventure tourism in general.

Denne avhandlingen handler om hvordan skiguider tilbyr trygge og opplevelsesrike turer til betalende gjester. Tidligere forskning gir lite innsikt i hvordan skiguiding gjennomføres i praksis, men har fokusert på beslutningstaking, og beslutningsverktøy. Ny kunnskap har derfor vært viktig med tanke på den økende interessen for skiturisme. Med utgangspunkt i en treårig etnografisk studie av skiguiding i Norge, og et teoretisk rammeverk bestående av sensemaking og routine dynamics, viser studien at gjestene og naturen ikke kan sees på som separate enheter, men utgjør en kontekstavhengig og integrert helhet. Videre, i motsetning til antakelsen om at guider utelukkende er avhengige av kognisjon og at intuisjon påvirker deres beslutninger negativt, viser denne studien at guider er sterkt avhengig av den kroppsliggjorte opplevelsen. Dette inkluderer evnen til å fornemme en nervøs gjest, oppfatte små endringer i snøoverflaten og reagere på en dårlig magefølelse. Sosiale interaksjoner med både gjester og andre guider, i stedet for å introdusere skjevheter, brukes aktivt for å skape en enighet knyttet til målsetninger og for å skape en helhetlig forståelse for situasjonen. Mens man i beslutningstaking legger vekt på standardiserte verktøy og beslutninger, finner denne studien at guidene sine handlingsmønster endres for hver skitur basert på opplevde usikkerheter knyttet til gjester og natur. I stedet for å bruke beslutningsverktøy, er guiding en pågående, adaptiv prosess formet av dynamisk interaksjon mellom menneske og natur. Guidene opprettholder stabilitet gjennom fleksible rutiner. Disse rutinene skaper forutsigbarhet, men gir rom for nødvendige tilpasninger til endrede forhold. Avhandlingen gir dermed et annet innblikk i skiguiding enn forskning fra den kognitive tradisjonen, og tilbyr en mer relasjonell, kroppsliggjort og kontekstavhengig forståelse av guidearbeid. Denne innsikten bidrar til både videre forskning på ferdsel i skredutsatt terreng, og til opplevelsesturisme generelt.