Hvilken beskyttelse gir norske domstoler mot "italiensk torpedo"-praksis?

Abstract

Avhandlingen handler om hvorvidt norske domstoler kan gi beskyttelse mot såkalte "italienske torpedoer" i internasjonale tvister. Begrepet sikter til en strategi for å forsinke søksmål gjennom misbruk av reglene om litispendens.

Norske domstolers jurisdiksjon i internasjonale tvister reguleres enten av tvisteloven eller Luganokonvensjonen. Luganokonvensjonen har en litispendensregel som lenge var parallell med reglene i Brusselforordningen, og etter Gasser-avgjørelsen fra 2003 ble det klart at disse litispendensreglene var sårbare for torpedo-praksis. Ved parallelle søksmål for ulike domstoler, må alle andre domstoler enn den saken først ble anlagt hos, utsette behandlingen av saken. Da kan en part trenere motpartens søksmål ved å anlegge søksmål først hos en domstol med lang saksbehandlingstid. I 2015 ble Brusselforordningen revidert, blant annet for å oppnå et bedre vern mot taktiske søksmål. Luganokonvensjonen har ikke blitt oppdatert.

I avhandlingen belyses problemstillingene om Luganokonvensjonen artikkel 27 kan tolkes i samsvar med endringene i Brusselforordningen, og om norske domstoler med hjemmel i EMK artikkel 6 kan se bort ifra prioritetsrekkefølgen som litispendensreglen legger opp til. I avhandlingen behandles også spørsmålet om Haagkonvensjonen om vernetingsavtaler fra 2005 kan bidra til å gi et vern mot italiensk torpedo-praksis, dersom Norge tiltrer konvensjonen.