Håndbok om levendelagring av kongekrabber

Abstract

Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus), ble først forsøkt introdusert til Barentshavet i 1930-årene av russiske forskere. Første forsøk mislyktes. I 1961 ble eggbærende hunnkongekrabber samlet på Vladivostoks kyst og satt ut i Kolskybukta, nær Murmansk. <p>

<p>Fra 1961-1969 ble rundt 10.000 unge kongekrabber og nærmere 3.000 voksne hann- og hunnkrabber sluppet ut i samme området. <p>

<p>Forekomst av kongekrabbe i våre farvann ble for første gang dokumentert i 1977. I dag er kongekrabben vanlig i norske kystområder fra og med Grense Jakobselv i Finnmark til og med Balsfjord i Troms. Hannkrabben er generelt større en hunnene. Den kan bli opptil 12 kilo og oppnå ryggskjoldlengder på 23 cm. <p>

<p>Kongekrabben er en kaldtvannsart som foretrekker lave temperaturer fra 1-8 °C. Voksne kongekrabber tåler vanntemperaturer fra -1,6 °C til 18 °C. Arten oppholder seg på dyp fra fem til 400 meter avhengig av alder og årstid. <p>

<p>Kongekrabben lever på grunne områder frem til ryggskjoldet er ca. 50 millimeter langt, da er den ca. 2–3 år. Etter hvert som krabben vokser, søker den ned på dypere vann. Voksen kongekrabbe trekker opp på grunnere områder på vinteren, ofte i forbindelse med paring og skallskifte, som skjer sen vinter eller tidlig vår. I perioden etter skallskiftet er krabbene sårbare på grunn av lav kjøttfylde og tynt skall. Det vil ta opp til tre måneder etter skallskiftet for en krabbe å spise seg opp og få tilbake skalltykkelsen. <p>

<p>En gjennomsnittlig stor hunnkrabbe kan ha fra 130.000 til 165.000 egg. Krabben er en generalist som kan spise det meste, men foretrekker hovedsakelig små bunndyr som krepsdyr, muslinger, kråkeboller og børstemark.