Polymere partikler som vaksinebærere i atlantisk laks (Salmo salar): en studie av antistoffrespons og depoteffekt ved bruk av partikler med ulik størrelse, molekylvekt og L:G forhold.

Abstract

Sammendrag Partikler av polymerene poly (lactide-co-glycolide) acid (PLGA) og poly (lactide) acid (PLA) har vist seg å være effektive som adjuvanter/antigendepot i musemodeller, hvor de bidrar til å fremprovosere en robust og vedvarende antistoffrespons. Fremdeles er PLGA/PLA-partiklenes egenskaper som adjuvans i atlantisk laks lite kjent. Målet med dette studiet var å sammenlikne depotegenskapen til ulike PLGA/PLA-formuleringer, samt deres evne til å stimulere det adaptive (humorale) immunforsvaret til produksjon av spesifikke antistoffer. Til studiet har vi koinkapsulert et modellprotein (human gamma globulin, HGG) med β-glukan (laminaran) i formuleringer av PLGA og PLA med ulike fysio-kjemiske egenskaper (molekylvekt, partikkelstørrelse, melke:glykolsyre forhold). Partiklenes depoteffekt i atlantisk laks ble undersøkt 7 og 36 dager etter intraperitoneal injeksjon ved bruk av I125-merket HGG. Depot/biodistribusjon av HGG-I125 ble målt i organpakken (mage-tarmsystem, lever, milt), muskel, nyren og i hele fisken. I perioden 4-16 uker etter immunisering ble fisken blodtappet i intervaller på 2 uker for måling av spesifikke antistoffer mot HGG ved bruk av indirekte ELISA. In vitro inkubering av partikkelformuleringene viste at antigen ble frigjort raskere fra mikropartikler enn nanopartikler, samtidig var depoteffekten in vivo bedre for enkelte mikropartikkelformuleringer sammenliknet med nanopartikler. Akkumulering av antigen fra nanopartikler av polymer med høy molekylvekt ble observert i nyrene. Partikkelformuleringenes depoteffekt kunne ikke korreleres til nivået av HGG-spesifikke antistoffer. Funnene i dette studiet viser at partikkelformuleringene har ulike depotegenskaper og evne til å fremkalle antistoffrespons i atlantisk laks avhengig av polymerenes fysio-kjemiske egenskaper.